Verdidebatt

Påskens drama – mellom kjærligheten og volden

GUDS FRELSESPLAN: Dersom vi stilltiende aksepterer fortolkninger som medfører at Gud står bak volden, da er vi fortapt. Da er det en hån å feire påskemorgen.

Hvorfor skal vi verne om andres liv? Og hvordan? Hva er forholdet mellom omsorg og makt, mellom frelse – og vold?

Det kristne påskebudskapet skaper igjen debatt. Det er som det bør være. Mye står på spill – både i påskefortellingen selv, og i vår fortolkninger av den.

Det er et urovekkende budskap. Det er aldri uttømt. Vi kan ikke slå oss til ro med en endelig lesning. Vi må la ulike tolkninger utfylle og bryne seg på hverandre.

Det mest urovekkende er volden.

Sturla Stålsett

Lyset fra påskemorgen fjerner langfredagens skygger. Men kan det være forsvarlig å lese det slik?

—  Sturla Stålsett

Dagsaktuelt drama

Påskedramaet er det samme som før, og like fullt dagsaktuelt. Hundrevis av fredelige demonstranter skytes i hode og rygg av militærregimet i Myanmar.

I Jemen driver stormakter millioner av barn inn i sultens redselskammer.

Vaksinekampen mot viruset vakler mellom nasjonal egoisme og erkjennelse av at ingen er trygge før alle er trygge. I pandemiens skygge blir kvinner og barn mishandlet i lukkede hjem, og flyktninger overlatt til synkende båter og brennende bambushytter.

Midt i alt dette ser vi – som før – påskekrim med nærstudier av sønderrevne kropper. Vi hygger oss med marsipan, og mysterier om myrderier.

Og vi skal igjen høre Langfredagens fortellinger om et fattig, enkelt menneske som hylles som folkets frelser, men tilsynelatende motstandsløst og forgjeves lider torturdøden i hendene på den religiøse og politiske maktens håndlangere.

Eller var det verken motstandsløst eller forgjeves?

Fjerner påskemorgen skyggene?

Oppstandelsestroen lar livet få siste ordet. Lyset fra Påskemorgen fjerner Langfredagens skygger. Derfor feires det påske, kloden rundt, også dette året.

Men kan det være forsvarlig å lese påskedramaet slik? Er det fortsatt mulig – med all volden som omgir oss, volden vi har del i, volden også kristentroen har utløst og legitimert?

Volden mot jødene, mot transer og skeive, mot romer, muslimer og mennesker av alle andre «fargesjatteringer» enn den «hvite» – blir den volden også mirakuløst borte på påskemorgen?

Vår lesning av påskens budskap som gode nyheter, det vil si som evangelium, må forholde seg til disse krevende spørsmålene. Først og fremst, og som et minimum, må den unngå å gjøre vondt verre: Den må unngå å skrive volden inn i Guds frelsesplan.

Dersom volden er nødvendig for folkets frelse, er det fare for at den alltid kan unnskyldes i historien.

—  Sturla Stålsett

De tre forsoningslærene

De første kristne ga flere og motstridende forklaringer på hvordan den døde Jesus på korset likevel kunne være Guds egen sønn, og representere Guds frelsende nærvær på gudsforlatthetens rettersted. Metafor-tunge forklaringsmodeller blir presentert allerede i Det nye testamentet, og utfoldes opp igjennom teologihistorien.

Inspirert av Johannes-evangeliet tolket kirkefedrene dramaet på korset som en kosmisk kamp mellom død og liv, mørke og lys, djevel og Gud. Den svenske teologen og biskopen Gustaf Aulén (1879-1977) kalte det «den klassiske» forsoningslære.

Hvor, i tilfelle, ligger denne nødvendigheten? Hos Gud?

—  Sturla Stålsett

Den franske filosofen, teologen, poeten og musikeren Peter Abelard (1079-1142) så i den korsfestede en demonstrasjon av Guds ytterste kjærlighet til fortapte mennesker – en personlig melding til hver og én av oss, om at du er uoppgivelig, du er elsket, tross alt. Kjærligheten trumfer synd og død, om du bare kan se det, og la deg overbevise.

Denne «subjektive» forsoningslæren settes ofte opp mot den «objektive», med sterkere fokus på paulinske temaer som skyld, straff og soning. Det er den italienske filosofen og teologen Anselm av Canterbury (1033-1109), som får æren for denne, kanskje mest innflytelsesrike, forsoningsteorien.

Og «ære» var den drivende metaforen: Preget av datidens æreskultur og rettsforståelse tolket Anselm menneskesønnens død på korset som en nødvendig straffelidelse for å mildne den rettmessige vreden til universets suverene herre. Bare slik, ved så mye straff og lidelse, kunne gjelden betales og Guds ære gjenopprettes.

Det avgjørende punktet er volden

Disse modellene er i seg selv ikke guddommelig virkelighet. De prøver å forklare den. De er fortellinger, metaforer, symboler og konstruksjoner – menneskelige forsøk på å forstå noe tilsynelatende uforståelig.

De står side om side i kristen tro og tradisjon. De handler om forsoning, men kan ikke helt forsones.

Det avgjørende punktet er, igjen, volden.

For dersom volden er nødvendig for salus populi, folkets frelse, helse, velvære, sikkerhet..., da er det fare for at den alltid kan unnskyldes i historien. Da kan bødlene få siste ordet. Og hvor, i tilfelle, ligger denne nødvendigheten? Hos Gud? I Guds rettferdighet? I Guds ære?

Dersom det snarere er motsatt, og denne fortellingen handler om at Gud fratar volden enhver guddommelig legitimitet, da er det torturen som korsfestes. Da er det de blodige ofrenes nødvendighet som avskaffes, og keiserens og bødlenes vold som avkles og dømmes.

Da er det kanskje heller slik vi må tolke nødvendigheten av korset for Guds frelsesgjerning: At det som må til, ikke er volden, men det å stille seg i veien for den.

Vi kan ikke svare endelig eller skråsikkert, så lenge langfredag fortsetter på så mange steder og i så mange liv

—  Sturla Stålsett

Legitimerer vi volden, er vi fortapt

For meg er det dette som dirrer i påskens drama: Om Gud er en som torturerer eller den som tortureres. Om Gud stiller seg bak voldsutøverne, eller sammen med alle historiens og samtidens plagede og utslåtte.

Vi kan ikke fastslå det endelig eller skråsikkert, så lenge langfredag fortsetter på så mange steder og i så mange liv:

Fra isolatet til akuttmottaket, fra Myanmar til Middelhavet, fra Kamerun til Cabo Delgado. Men vi må likevel ta stilling. Det er troens utfordring, og teologiens fortsatt brennaktuelle oppgave. Vi kan som kirke ikke gi et ullent eller tvetydig svar.

Om vi stilltiende aksepterer fortolkninger som medfører at Gud står bak volden, legitimerer den, utfører den, da er vi, for å bli i det teologiske språket, fortapt. Da er det en hån å feire påskemorgen, og en brutal eufemisme å kalle påskens budskap et evangelium. Da har volden bemektiget seg kjærligheten, og gjort seg nødvendig til frelse.

Kjærligheten skal seire

Men om vi i påsken snarere markerer at Guds handling i den korsfestede Kristus er å gjøre motstand mot volden – den volden vi rammes av, og den vi er skyldige i, da er den en håpsfeiring.

Da kan korset tydes som Guds kjærlighetshandling som åpner en annen vei til salus populi, folkets og vår frelse. Da handler påskens fortellinger om en kjærlighet som vinner over volden, ved å nekte for dens nødvendighet.

Og vi kan få et glimt av hvordan også vi kan verne om andres liv: Ved å stille oss i veien for volden – lik de modige demonstrantene i Myanmars gater – og beskytte hverandre med våre kropper, og med vår kjærlighet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt