Verdidebatt

Abortnemnden er nødvendig

KVINNEHELSE: Et ikke planlagt svangerskap kan bety krise. Mor og far trenger rådgivning og at samfunnet stiller opp økonomisk og praktisk. Men ta ikke bort rettsvernet til det ufødte barnet.

Spesialist i fødsels- og kvinnesykdommer, Tilde Broch Østborg skriver i VL 11. mars at abortnemndene først burde tre i kraft etter 18. svangerskapsuke, mot dagens 13. uke. Hun deler ikke syn med dem som vil fjerne nemndene helt. Det vil dessuten fortsatt være behov for abortnemnd når grensen for barnets antatte levedyktighet er passert, skriver hun. Med dagens medisinske muligheter vil det si 22. svangerskapsuke.

Overlege Østborg sitter i abortnemnd og har erfaring for at kvinner opplever møtet med nemnden som krenkende, ubehagelig og en tilleggsbelastning i en allerede vanskelig livssituasjon. Hun skriver at legenemnden kunne erstattes av en mer likeverdig samtale mellom kvinnen og en sosionom eller en psykolog.

Jeg er enig med Østborg i at både sosionomer og psykologer kunne være verdifulle samtalepartnere for vanskeligstilte gravide. Men vil de ut fra sin fagbakgrunn kunne erstatte legen i rollen som det ufødte barnets medisinske talsperson?

Fosteret er en pasient med behov for vern

At fosteret er et individ – en pasient – med eventuelle egne medisinske behov for diagnostikk og behandling, er nå alminnelig medisinsk kunnskap. Som en konsekvens av denne erkjennelsen, ble Nasjonalt senter for fostermedisin opprettet ved St Olavs hospital i Trondheim i 1990.

I årene etter at professor Sturla Eik-Nes og medarbeidere opprettet senteret, har fostermedisinen utviklet seg videre slik at man i dag har fått enda bedre muligheter for diagnostikk og behandling før fødselen. Operasjoner og medisinsk behandling av fostre kan i dag utføres i mors liv.

At fosteret er et individ – en pasient – med eventuelle egne medisinske behov for diagnostikk og behandling, er nå alminnelig medisinsk kunnskap.

—  Torleiv Ole Rognum

Da lovgiver i Norge aksepterer fosteret som et individ med rettsvern fra 13. svangerskapsuke, må det være en logisk konsekvens at en nemnd med høyt kvalifiserte leger vurderer kvinnens og fosterets situasjon før abort eventuelt innvilges. Som pasient må fosteret ha rett til en lege som forsvarer.

Et lite hjertesukk: det er vel ikke riktig når Østgård hevder at abortnemnden relativt sjelden har vært tema i offentlig debatt. Det har gjennom årene kommet mange forslag om å heve grensen for selvbestemt abort.

Jeg var selv i en debatt i Dagsnytt 18 i februar 2004 med overlege Britt Ingjerd Nesheim og stortingsrepresentant John Alvheim, på bakgrunn av at Arbeiderpartikvinnene hadde satt frem et forslag om å heve grensen til 16 uker.

Østborg forslag i Verdidebatt om å begrense abortnemndenes virksomhet til perioden etter 18. uke, betyr i klartekst at hun går inn for selvbestemt abort inntil 18. uke.

Den viktige rådgivningssamtalen

Som en av initiativtakerne til opprettelsen av Alternativ til abort Norge (AAN) kontoret i Oslo 1978 (nå Amathea), har jeg erfaring med rådgivningssamtaler med kvinner og par som vurderte abort.

Barnet var ikke planlagt. De vanligste utfordringene var problemer i parforholdet, økonomiske utfordringer og mangel på egnet bolig. Jeg møtte mange flotte kvinner og også menn. Vi hadde sosionomer med i arbeidet, og vi ble gode på å veilede om økonomiske rettigheter. En tid disponerte vi også en egen boligstiftelse slik at vi kunne tilby bolighjelp.

Et ikke-planlagt barn var ofte et sjokk for barnefaren: du må velge mellom meg eller barnet var ikke sjelden det valget den gravide fikk. Det var sterkt å oppleve når sjokkreaksjonen til barnefar løyet og han ble en stolt far.

Psykiater Anne Nordal Broen arbeidet ved AAN/Amathea i ti år og tok senere sin PhD på senreaksjoner etter abort. Hun konkluderer med at god rådgivning er avgjørende for hvordan kvinnen bearbeidet valgsituasjonen hun hadde vært i. Dr Broens doktoravhandling leverte gode argumenter for at rådgivning til gravide som vurderer abort burde bli obligatorisk også før uke 12.

Vi praktiserer en urettferdig forskjellsbehandling av unge fødende som ikke er kommet i fast arbeid.

—  Torleiv Ole Rognum

Samfunnets ansvar for å holde aborttallene lave

§ 1. i abortloven lyder:

«Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål, slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».

Den siste tiden har NRK hatt flere tankevekkende saker om unge gravide. En jusstudent fikk ikke utsatt eksamen like etter at hun hadde fått tvillinger. En annen ung student fikk ikke godkjent praksistjenesten fordi hun hadde hatt fravær etter å ha spontanabortert.

Videre hørte vi at få kvinner føder før de fyller 30, og at Norge hadde bunnrekord i lave fødselstall i 2020, med 53.000 fødsler, det vil si 1,48 barn for hver kvinne i fertil alder.

Det var 11.000 svangerskapsavbrudd i 2021. For å holde folkemengden stabil og alderssammensetningen balansert, skulle reproduksjonstallet vært 2,2. Dette er bakgrunnen for statsministerens bekymring for de lave fødselstallene.

Økonomiske forhold styrer adferd

Arbeidslinjen har vært mantra for vår politikk. Alle må ut i lønnet arbeid. Men hva er samfunnsnyttig arbeid? I Dagsnytt 18 11. mars sa avdelingsleder ved kvinneklinikken på Ahus, Anne Eskild, at reproduktivt arbeid burde verdsettes langt høyere enn i dag: Å føde og sørge for fire barn burde honoreres som fulldagsstilling!

Vi praktiserer en urettferdig forskjellsbehandling av unge fødende som ikke er kommet i fast arbeid. En kollega fortalte meg at hun som student fikk 30.000 i engangsstønad da hun fikk sitt første barn, mens da hun fikk nr 2 etter å ha kommet i godt betalt legejobb fikk 1 million som fast ansatt i staten.

Imidlertid vil alle som har vært i fast arbeid i minst 6 måneder før fødselen, også i det private næringsliv, ha rett til inntil 6G (600.000). Engangsstønaden ved fødsel for dem uten fast arbeid er nå hevet til 90.000, men det rekker ikke så langt for unge mennesker som kanskje mangler et egnet sted å bo.

En omlegging av abortnemnden med mer vekt på rådgivning og praktisk tilrettelegging vil være bra.

—  Torleiv Ole Rognum

Fra politisk hold er det foreslått å heve engangsstønaden til 2G (ca 200.000). Jeg mener at 3G ville være mer realistisk dersom målet er å «påvirke adferd». En slik avlønning av 10.000 fødende kvinner i året ville koste tre milliarder – en meget god investering, som tilsvarer en femtedel av hva en erstatning for den havarerte fregatten Helge Ingstad vil koste.

Best egnet for 50 år gamle kvinner

Også andre praktiske tiltak er nødvendige for å lette tilværelsen for dem som velger å få barn før de de blir vel etablerte og godt over 30. Slik de økonomisk ordningene er i dag, er de ifølge professor Eskild best egnet for 50-år gamle kvinner – og da bli det sjelden barn.

Vi trenger en oppgradering av foreldrerollen (reproduktivt arbeid). En omlegging av abortnemnden med mer vekt på rådgivning og praktisk tilrettelegging vil være bra.

Trekk gjerne inn sosionom og psykolog. Men ta ikke bort rettsvernet til det ufødte barnet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt