Verdidebatt

Den ubehagelige abortnemnda

KVINNEHELSE: Når kvinnen møter i abortnemnd er hun ofte svært nervøs. Hun opplever at hele hennes fremtid ligger i hendene på meg. Hva om nemnda virker mot sin hensikt?

Ordet nemnd gir få gode assosiasjoner. Det er et organ som fatter en beslutning på vegne av noen, som ikke selv får fatte den.

Siden 2008 har jeg tatt i mot kvinner på sykehus som ønsker svangerskapsavbrudd, og fra 2018 har jeg vært oppnevnt til å sitte i abortnemnd. Dersom kvinnen begjærer å avbryte svangerskapet etter utgangen av uke 12, møter hun derfor meg eller en kollega, og et eksternt nemndsmedlem.

Vi som sitter i nemnda gjør vårt ytterste for å bedre kommunikasjonen, men maktforholdet er umulig å komme utenom.

—  Tilde Broch Østborg

Utfordrende vurderinger

Nemnden skal bestå av en mannlig og en kvinnelig lege, som skal vurdere om kriteriene for svangerskapsavbrudd er oppfylt: de fleste skal vurderes opp mot urimelig belastning for fysisk eller psykisk helse, vanskelig livssituasjon eller alvorlig sykdom eller skade hos fosteret. Samtidig er det anført at det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv vurderer sin situasjon.

Allerede her blir det utfordrende: Hvordan skal en samtale med kvinnen, uansett om den er lang og inngående, skulle kunne gi meg bedre utgangspunkt for å fatte en avgjørelse om hennes situasjon, enn henne selv?

Kan jeg, bedre enn henne selv, ta avgjørelser for henne, når det er hennes egen vurdering som skal tillegges vesentlig vekt?

Loven sier videre at etter utgangen av uke 18 kan det ikke innvilges avbrudd med mindre det er særlig tungtveiende grunner – fosteret gis et gradert rettsvern. Å vurdere om en grunn er tungtveiende kan også gi et større krav om en ekstern vurdering, og legitimerer nemndas rolle i større grad.

Demningen som brast

Norsk abortlovgivning lå tilnærmet fast med mindre endringer i 40 år. Inntil for få år siden fremsto det som en relativt bred enighet i befolkningen og partipolitisk om at den utgjorde et kompromiss mellom kvinnens selvbestemmelse og fosterets økende rettsvern gjennom svangerskapet.

Abortnemnden var relativt sjelden et tema i offentlig debatt, og det fantes få som åpent hadde stått frem med sine opplevelser med nemnda.

Etter forslaget om at paragraf 2.3 c av abortloven skulle begrenses til å gjelde fosterets levedyktighet, var det imidlertid som om demningen brast: Mange kvinner sto frem med sine erfaringer.

De opplevde møtet med nemnden som som krenkende, ubehagelig og en tilleggsbelastning i en allerede vanskelig situasjon. Enkelte beskrev det som en kanossagang, hvor de måtte brette ut sitt privatliv for fremmede, i en situasjon hvor hun var avhengig av å oppnå deres sympati og velvilje.

Det er ikke engang sikkert at det er en lege som kan gi henne den beste samtalen, med de mest relevante rådene

—  Tilde Broch Østborg

Hinder for den gode samtalen

Når kvinnen møter i nemnd er hun ofte svært nervøs, ettersom hun opplever at hele hennes liv, skjebne og fremtid ligger i hendene på en annen lege og meg.

Enkelte er kampklare, flere så redde at de har vanskelig for å få frem sin historie. Ingen er uberørte. At avgjørelsen ikke ligger hos kvinnen selv, hemmer kommunikasjonen. Det blir langt mer utfordrende å få til en god samtale, kartlegge eventuell ambivalens, sikre at hun ikke opplever tvang eller press.

Vi som sitter i nemnda gjør vårt ytterste for å bedre kommunikasjonen, men maktforholdet er umulig å komme utenom.

Dersom samtalen foregikk mer likeverdig, uten at vi hadde avgjørende makt over hennes situasjon, men at hun til syvende og sist tok avgjørelsen selv, tror jeg vi ville hatt en friere samtale. En samtale hvor det var mer rom for hennes eventuelle tvil og usikkerhet, rom for flere spørsmål og avklaringer fra hennes side.

Det er ikke engang sikkert at det er en lege som kan gi henne den beste samtalen, med de mest relevante rådene: Kanskje det er en sosionom eller en psykolog? Den omsorgsfulle helsehjelpen vi som helsepersonell har plikt til å yte, bør være tilpasset den enkelte kvinnes situasjon.

De aller fleste begjæringer om svangerskapsavbrudd innen uke 18 innvilges. Flere hundre kvinner vil kunne få en bedre samtale, opplevelse og behandling ved at nemnden erstattes med samtale frem til det, uten at antallet aborter øker nevneverdig.

Vilkårlige grenser

Det finnes ingen absolutte grenser i svangerskapet som kan gi oss noen tidløs pekepinn for juridiske ukesgrenser i abortloven. Levedyktighetsgrensen har på den ene siden beveget seg stadig nedover, og muligheten for tidlig fosterdiagnostikk vil kunne flytte det som tidligere var senaborter til et tidligere tidspunkt i svangerskapet.

Utgangen av 12. svangerskapsuke har lenge stått som en grense for selvbestemt abort, uten at tallet 12 har noen spesifikk betydning annet enn å være utgangen av første trimester. Hvorfor argumenterer jeg da for uke 18?

«Fjern nemndene!» kan være en slagferdig parole: men nemndene vil måtte bestå i en eller annen form uansett.

—  Tilde Broch Østborg

Abortloven tar utgangspunkt i et gradert økende rettsvern for fosteret. Å fjerne nemnden fullstendig frem til uke 22 reflekterer ikke et slikt gradert økende rettsvern. Dernest er uke 18 grensen for selvbestemt abort i Sverige, uten at vi har kunnet påvise at de har noen særskilt høyere forekomst av abort enn oss.

Enn videre har grensen ved uke 18 en tradisjon i norsk lovgivning, ved å være grensen for hvor kun særlig tungtveiende grunner kan gi grunnlag for avbrudd.

Fortsatt behov for nemnd

Til sist, «Fjern nemndene!» kan være en slagferdig parole: men nemndene vil måtte bestå i en eller annen form uansett. Det vil fortsatt være behov for nemndbehandling når uken for antatt levedyktighet er passert, men hvor det er tvil om fosterets levedyktighet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt