Julefortellingene har en form for dybde som bare finnes i ekte skjønnhet

Ett kan vi enes om: De bibelske julefortellingene skiller seg ut fordi de er så ualminnelig vakre. Det gjelder dem begge: Både Matteus og Lukas har gitt oss fortellinger som er blitt umistelige. Men i stedet for å spørre: Hvorfor har de laget dem, så har fagfolkene vendt seg til å rive og dra i dem, plukke dem fra hverandre i småbiter, dissekere dem på jakten etter fakta. De leser dem med stadig nye former for mistenksomhet. Og siden de ikke får dem til å passe sammen med den kunnskapen de for øvrig måtte ha om Midtøsten på den tiden, har de nedgradert dem til myter, dvs. mer eller mindre uforpliktende fortellinger uten historisk verdi.

Men julefortellingene er ikke myter. De handler om faktiske mennesker, Elisabet og Sakarja, Maria og Josef, Johannes og Jesus som alle levde i Palestina samtidig med herskere som Augustus, Kvirinius og Herodes. Slikt blir det ikke myter av.

Hvordan fortelle om det ekstraordinære?

Vil vi forsøke å begripe hva det dreier seg om i disse fortellingene, kan vi jo begynne med Elisabet og Maria. I tiårene etter at sønnene deres var blitt drept av de politiske og religiøse lederne, på tretti- og førtitallet, må de ha sittet der og undret seg over hva det var som hadde funnet sted. Hvorfor ble de drept? Og hvorfor i all verden var det så mange som holdt fast ved dem etter deres død, og fortsatte deres virksomhet med forbløffende oppslutning?

De kan ha sittet der og tenkt tilbake på tiden før det ble alvor. Hvordan var begynnelsen? Kanskje kan de ha sagt: Vi hadde en fornemmelse helt fra starten av at det var noe spesielt med disse sønnene våre. Noe som skilte dem fra alle andre.

Hvis det var slik, kan en fortsette med å spørre: Hvorledes forteller en videre til andre om slikt som har blitt opplevd som ekstraordinært? Som er uten sidestykke. Som en ikke har ord for, fordi en ikke skjønte det som fant sted. Kanskje var det slik at Elisabet begynte å fortelle om det uventede besøket av slektningen Maria. Kanskje var Maria på sin side mest opptatt av de kummerlige omstendighetene omkring nedkomsten.

[ Forteljinga om korleis Gud blei fødd til verda som eit lite barn, er blant dei største i verdslitteraturen. Ho gir grunn til glede. ]

En mors martyrberetning om sin sønn

Hvis det var slik, kan en se for seg at beretningene deres etterhvert ble mer og mer fylt av drømmer og syner, himmelske og jordiske sendebud som har til oppgave å gi uttrykk for det unike i disse hverdagshendelsene. For å få til dette, bruker de språket på rare måter. Det er ikke bare veldig billedrikt. Av og til fornemmer en også at det blir brukt mot seg selv. Det negerer det normale for å overskride seg selv.

Veien fram til de fortellingene som vi kjenner, vil alltid forbli skjult for ettertiden. Det eneste vi vet, er at de på en forbløffende måte fanger opp kjernen i Jesusfortellingen. Disse små og enkle fortellingene gjengir på en unik måte dybden og bredden i det som fant sted.

Kanskje formidler de en form for foreldrebevissthet om at Johannes og Jesus var spesielle gudsbærere lenge før de ble offentlig aktører. De er kan hende foreldrenes bidrag til martyrberetningen om sine sønner.

Dybde som bare finnes i ekte skjønnhet

Jeg tror altså ikke et øyeblikk at julefortellingene var opptatt av å gjengi så nøyaktig som mulig hvordan barndommen deres så ut. Men jeg tror at de muligens ville knytte personlige erfaringer fra den nære krets sammen med den offentlige fortellingen om dem.

Jeg synes det er knakende gode fortellinger. De er en slags personlig vitnesbyrd som på adekvat vis foregriper og tilrettelegger det som siden skal komme til å skje. For anklagene mot Jesus før han ble drept ligger liksom på lur under det som blir sagt. Det gir fortellingene den form for dybde som bare finnes i ekte skjønnhet.

[ Kristin Gunleiksrud Raaum måtte endre duften av jul  ]