Kristin Gunleiksrud Raaum tenner et lys på spisestuebordet hjemme i Asker. Ved det samme bordet har hun hatt møter hele dagen, gjennom en eller annen digital plattform. Zoom eller Teams – hun husker sannelig ikke forskjellen på dem lenger. Selv om mye har forandret seg, er adventsstaken den samme som i fjor.
– Livet mitt akkurat nå er intenst og fullt. Og samtidig fullt av savn, sier hun.
Det er ti år siden kirkerådslederen deltok på sitt første kirkemøte i Den norske kirke. Hverdagen hennes er full av oppgaver, møter og ansvar.
– Det er ikke et sekund av dagen at jeg tar lett på det ansvaret. Samtidig er det et privilegium. Når jeg ser på hva jeg har fått lov til å være med på, hvilken utvikling jeg har fått prege, så kjenner jeg ærefrykt.
– Men du sier også at livet ditt er fullt av savn?
Hun trekker pusten og hever stemmen så den brister litt.
– Jeg savner folk!
Stua hennes er vanligvis full i jula. Bordet trekkes ut og dekkes på til store juleselskaper med familie og venner. I fjor stod hun på kjøkkenet hele romjula og lagde mat til ett selskap med 50 personer og til et annet med 20. I år blir det annerledes.
– Jeg skal jammen ikke sutre, jeg som lever sammen med noen, har en jobb og er frisk. Men siden mai har jeg vært litt lei meg, litt tung i sjela. Det ligger et sånt alvor og en uro over oss.
Å tenne lys på nye måter
I november ble nye koronatiltak iverksatt for å demme opp for en ny smittebølge. Kirker med kirkebenker måtte begrense antall deltakere til 50 under gudstjenester og julekonserter. I Oslo og Bergen ble gudstjenestene avlyst.
– Hva slags adventstid og julehøytid går kirken i møte?
– Jeg er bekymret for kirken som møteplass i adventstiden. Jeg tror det er mange som vil savne det å gå på en julekonsert hvor julebudskapet formidles. Så er det mye uro for artister som lever av dette og kirker som er avhengig av leieinntekter. Det jeg ikke er bekymret for, er kirkens evne til å følge smittevernreglene.
Det kirkens medarbeidere aller helst vil gjøre nå, sier hun, er å slå opp dørene, sette et stort lys på trappa og la det skinne for å signalisere at folk er velkomne.
– Vi har så lyst til å si «kom», men vi kan ikke. Vi kjemper mot vårt eget DNA. Det er ikke kirkens natur å være kjip, men vi må være kjipe og si «hold avstand og vask hendene», istedenfor å si «kom sammen og kom nær».
– Vi har så lyst til å si «kom», men vi kan ikke. Vi kjemper mot vårt eget DNA.
— Kristin Gunleiksrud Raaum
Selv om mulighetene for å samles vil bli begrenset i advent og jul, ser Gunleiksrud Raaum at kirkens medarbeidere over hele landet spør seg selv: «Hvordan kan vi tenne lyset på nye måter?»
Dette året er kirkerådslederen blitt overrasket og imponert over kirkens evne til å tenke nytt og kreativt.
– Kritikken mot kirken har i alle år vært at vi er så tradisjonelle og treige til å omstille oss, men det skjedde nesten over natta i mars. Det som ikke er nytt, er hva folk trenger at kirken er. Det er eldgammelt, sier hun.
– Hva tenker du på da?
– At kirken forkynner at lyset skinner i mørke. Det har vi gjort i 2000 år, og det trenger folk at kirken gjør.
[ Slik vil Ropstad redde kirkejula ]
Har behov for det varige
En av kirkens viktigste oppgaver i år blir å sørge for at vi også i år kan synge «Deilig er jorden», mener kirkerådslederen.
– Den sangen betyr aldri mer enn når vi er i en krise, når jorden ikke er deilig. «Deilig er jorden» ble skrevet som en protestsang, og i år tror jeg det vil komme enda tydeligere frem, sier hun.
[ Helsedirektoratet har konkludert: Du får synge «Deilig er jorden» til jul, men med restriksjoner ]
Det ligger både i kirkeårets og kalenderårets natur at vi hvert år vender tilbake til julehøytiden, med de samme fortellingene og sangene.
– Mennesket har et dypt behov for det varige. I vår tid, hvor så mye er utbyttbart, så tror jeg vi trenger institusjoner som bærer evigheten med seg. Det er dette kirken er, sier kirkerådslederen.
– Hva forteller juleevangeliet deg?
– Det er en naturstridig og paradoksal fortelling, akkurat som Jesu liv. Når Jesus møter folk, snur han hele den moralske verdensordenen opp ned. Det samme gjør juleevangeliet, sier hun.
Hyrdene på marken var nederst på rangstigen og luktet neppe godt, men det er de som først får høre at frelseren er født, forteller Gunleiksrud Raaum.
– Det er totalt ulogisk. Det sies at dette er den vakreste fortellingen noensinne, men det er i bruddene at skjønnheten ligger, i det uforutsigbare og uventede.
Hun er klar over at det er en klisjé, men sier det likevel – for klisjéer er ofte bærere av det virkelig sanne.
– Når Gud blir menneske, skjer det ikke på kongens slott med pauker og basuner. Men han kommer til eselraut og til to redde, unge mennesker som det ikke er plass til innendørs. Det må fortelle noe om hva Gud er.
– Har du opplevd at den fortellingen snakker til deg på nye måter i ulike faser av livet?
– Ja, det har jeg. I noen faser av livet har juleevangeliet og bibeltekstene prellet av på meg. Men i krise eller sorg, så er det som om tekstene åpner seg på en helt annen måte. Det er gjentakelsens kraft. På nye stadier av livet er det andre deler av teksten som fester seg. Det liker jeg godt, sier hun.
I vår tid, hvor så mye er utbyttbart, så tror jeg vi trenger institusjoner som bærer evigheten med seg. Det er dette kirken er.
— Kristin Gunleiksrud Raaum
Duften av jul
Noen ritualer gjentar hun selv vært eneste år. Hun beskriver seg som «relativt julenevrotisk».
– Julen sliter meg sønder og sammen. I alle år har jeg vasket vegger, tak og skap før jul. Det får jeg ikke lov til av mannen min lenger. Før pleide jeg å bake 13 slag kaker, forteller hun.
– Hvorfor akkurat 13?
– Jeg leste et sted at man før i tiden bakte 13 slag på storgårdene. Da kunne ikke jeg være dårligere, forteller kirkerådslederen.
Det har sammenheng med historien hennes. Da hun var 20 år gammel, ble moren hennes syk og døde av kreft.
– Hun lå døende hjemme i julen. Og i mange år etterpå luktet julen kreft for meg. Den ble utilgjengelig. Min måte å ta julen tilbake på var å erstatte minnet om lukten av kreft med lukten av grønnsåpe, kardemomme, nellik og røkelse. Det er en måte å ikke ta livet for gitt på, ved at julen skal være fylt av smaker, lukter, lys, folk, mat, evangelium og julefortellinger. Så jeg leker ikke jul. Jeg baker mye, lager marsipan og leverpostei og gjør det ordentlig.
Marta, Marta
Da barna hennes var små leste hun en julefortelling for dem hver eneste dag. Nå har mannen hennes fått barnebarn, så hun har endelig fått noen å lese for igjen. Astrid Lindgren, Alf Prøysen – og ikke minst Barbra Rings novelle om Marte Svennerud. I fortellingen blir sju søsken foreldreløse på julaften. Svennerud møter opp på prestens kontor og sier «Je tek alle sju», og gir dem et hjem.
– Hun er mitt store juleideal. «Itte no knussel», sier Gunleiksrud Raaum og siterer Svennerud.
Én ting er klart for kirkerådslederen: Julestemningen kommer ikke av seg selv.
– Den må bakes frem, vaskes frem, pyntes frem og marsipanes frem.
– Hvilken betydning har alle sanseinntrykkene for julen?
– Jeg tror det er kjempeviktig, man må oppleve jul med hele kroppen. Dessuten er jeg en skikkelig «Marta, Marta», som sørger for at folk har mat å spise, at det er rent og lukter godt, sier hun, med henvisning til Marta, disippelen som var travelt opptatt med å stelle i stand alt da Jesus kom på besøk, i motsetning til Maria som satt ved Jesu føtter.
Sammen om ansvaret
I høst ble Kristin Gunleiksrud Raaum gjenvalgt som kirkerådsleder for tredje gang. Før avstemningen under kirkemøtet sa hun at hun ofte føler seg dum og utilstrekkelig som kirkerådsleder, men at det er et meningsfullt arbeid.
– Jeg synes ikke det er lett å være kirkerådsleder. Det er en evig følelse av at jeg ikke får gjort nok. Dagene og nettene er irriterende korte. Men vi har et kirkeråd, et bispedømmeråd, en administrasjon og ikke minst folkevalgte og kirkevalgte medarbeidere. Jobben er ikke avhengig av meg og min tilkortkommenhet – vi er mange som har dette ansvaret sammen, sier hun.
Når julelyset i år skal tennes på nye måter, vil hele kirkens fellesskap gjøre et nytt krafttak, slik de har gjort så mange ganger allerede i år.
– Vi kommer til å ta i bruk nye arenaer. Noen snakker om drive-in gudstjenester i julen, andre om gudstjenester på kirketrappa. Så er det alle de digitale flatene, hvor vi vil ha Ord for natten og Ord for jula, samt en ny adventskalender.
Hun er lite bekymret for alle de konkrete tingene kirken ikke får gjort i adventen og julen.
– Det finnes heldigvis CD-er og Spotify. Men jeg er spent på om uroen tar oss. Hva vil den gjøre med oss?
– Hva risikerer vi at den gjør med oss?
– Jeg vet ikke. At fellesskap ryker. De som ønsker og trenger å være sammen, kan de være det? Blir det mange som sitter alene og er redde?
– Hva har kirken som kan snakke til denne situasjonen?
– Det at kirken står i hele denne historien og har overlevd. Ved sitt blotte nærvær formidler kirken at det fins håp. Det er det jeg håper englene kommer til å formidle fra alle kirketårn. Frykt ikke! Det går over.
Det er det jeg håper englene kommer til å formidle fra alle kirketårn. Frykt ikke! Det går over.
— Kristin Gunleiksrud Raaum
[ 100 år siden menighetsrådene ble innført: – Det handler om å realisere Guds rike lokalt ]
[ For Gaute Heivoll handler advent om tråder som strekker seg bakover. ]
