Farvel, radikalisme

Nils Ivar Agøy

Professor i historie, Universitetet i Sørøst-Norge

Høstens partipolitiske nydannelse – hvis de klarer å samle nok underskrifter – er Sentrum. Det er lett å se det delvis som et resultat av striden mellom blå og rød side i Kristelig Folkeparti høsten 2018. Men hvor lange røtter har egentlig denne striden? Hvorfor ser det ut til at vi får et nytt parti?

Formet av Kirkekampen

KrF hadde opprinnelig ikke noe med kontinental kristendemokratisk ideologi å gjøre. Partiet ble dannet i Hordaland i 1933 for å skaffe plass på Stortinget til indremisjonsmannen Nils Lavik, som ikke var renominert av et Venstre som datidens kristne velgere fikk stadig mindre tiltro til.

KrF gikk inn for «sosial rettferd utfrå eit kristeleg grunnsyn». Partiet fikk sitt store, nasjonale gjennombrudd ved stortingsvalget høsten 1945, på en bølge av nyvunnet sosialt og politisk engasjement i kristenfolket, skapt ikke minst gjennom krigstidens kirkekamp. Samtidens diagnose var at KrF fungerte som et oppsamlingssted for folk som var blitt radikaliserte, men ikke riktig våget å stemme med Arbeiderpartiet på grunn av dets ry for kristendomsfiendtlighet.

LES OGSÅ: Kirken var ikke stedet for politikk. Så kom 1968

Radikale løsninger

I den tidlige etterkrigstiden oppfattet ikke KrF seg som et borgerlig parti. Det mente å stå for noe vesensforskjellig fra de gamle partiene, hvis politikk var blitt forsøkt og hadde mislyktes. Ikke minst ville KrF ta fatt i sosiale problemer. «Vi er klar over at når menneskene lever under kummerlige materielle forhold, i overbefolkede leiligheter, i arbeidsløshet og i evig kamp for å holde seg på eksistensminimum, så mangler de vilkår for å leve et menneskeverdig liv etter kristen målestokk», skrev en av dets forkjempere i 1945. «Kristelig Folkeparti ønsker å gjøre alt som står i deres makt for å skape en radikal og effektiv løsning av de materielle problemer» (Carl Fr. Engelstad i Ungdom!).

Disse impulsene ble verdsatt av enkelte på sosialistisk side. Det ville være en vinning for norsk politikk om man nå fikk «en kristelig folkebevegelse som for alvor går inn for å ta sin del av ansvaret for å løse tidens spørsmål på brorskapets og fellesskapets grunn», mente den gamle motdagisten Trond Hegna. Utsiktene til et kraftfullt partnerskap mellom Arbeiderpartiet og KrF kunne se gode ut.

Slik gikk det ikke. Det skulle ikke vare svært lenge før Arbeiderpartiet fordømte KrF som en høyborg for landets mest reaksjonære, kulturelt tilbakeliggende og ikke minst arbeiderfiendtlige elementer. Hvorfor gikk det slik? Hvorfor gled KrF inn i den borgerlige leiren?

Motdagisten og Arbeiderpartipolitikeren Trond Hegna var positiv til et sosialistisk partnerskap mellom Ap og KrF i den tidlige etterkigstiden. Foto: Leif Ørnelund / Oslo Museum

Førkrigspartiet ikke borte

Det er minst to grunner til dette. Den ene er at KrF i 1945 var en kjapt sammensnekret overbygning over nokså ulike grupper. Dets ivrigste forkjempere i valgkampen, med forfatteren Ronald Fangen i spissen, så på partiet primært som en nyskapelse som skulle virke ubundet av utdaterte ideologiske skiller, mer enn som en videreføring av førkrigspartiet med samme navn. Men førkrigspartiet var jo ikke borte, og det var mer konservativt og langt sterkere preget av from pietisme enn de gruppene som hadde oppdaget kristendommens sosiale kraft under okkupasjonen. Ville så KrF-ledelsen, med sin seksdoblede oppslutning, virkelig våge å føre en radikal politikk?

I dette valget ble den hjulpet av Arbeiderpartiet, og dette er den andre grunnen. Med absolutt stortingsflertall i ryggen og optimistisk iver etter endelig å skape det sosialistiske Norge, opptrådte regjeringspartiet underlig valhendt i saker som var viktige for KrF. Mye tillit ble skuslet bort da regjeringspartiet brukte sin politiske overmakt til å tvinge sin vilje igjennom i en del symbolsaker uten større realpolitisk betydning, som statliggjøringen av Oslo lærerskole (drevet av Indremisjonen) i 1946, eller overtakelsen av kristne soldathjem.

[ KrF-veteranar: «Er det oss som klassiske, verdibaserte KrF-medlemmer som er problemet?» ]

Ap skapte fiendebilde

Noen få Ap-politikere så hvor risikabelt dette var. Stortingsmann Jakob Friis (i likhet med Hegna en tidligere motdagist) trosset f.eks. partilinja i 1946. Det gjorde han i håp om å skape en «antikapitalistisk enhetsfront» i samarbeid bl.a. med progressive deler av kristenfolket. De fleste i Arbeiderpartiet så det imidlertid ikke, de brydde seg ikke eller de var sikre på at KrF snart ville forsvinne. I Arbeiderbladet ble KrF kalt både «misfoster» og «forfallsfenomen».

I sak etter sak på kultur- og livssynsfeltet inntok regjeringspartiet, bevisst eller ofte ubevisst, standpunkter som over tid framelsket og sementerte en forestilling hos betydelige deler av landets aktive kristne om at partiet planmessig ville omskape Norge til et ensrettet samfunn hvor kirke og kristenliv ville stå under streng statskontroll. Et foreløpig toppunkt ble nådd i 1953, da Arbeiderpartiets stortingsflertall torpederte et forslag om å opprette et valgt, rådgivende kirkeråd, med begrunnelsen at Den norske kirke (med 96 prosent av befolkningen som medlemmer) tørstet etter politisk makt og måtte holdes i stramme tøyler.

LES OGSÅ: Ekstreme forestillinger om Ap fikk ny oppmerksomhet med Breivik, men de bygger på gammelt hat

Kursendring kom for sent

Det er ikke tvil om at kristenfolket overdrev faren for en totalitær utvikling, men det er heller ikke tvil om at Arbeiderpartiets livssynspolitikk ofte framstod som arrogant og brysk. Den virket til å føre KrF stadig lenger bort fra den sosiale og økonomiske radikalismen og mer og mer inn i en identitet som et «borgerlig» parti. Ingen av prosessene ble ført helt til ende. I et langtidsperspektiv kan vi likevel si at Arbeiderpartiet, uten å ønske det, men også uten å sette mye inn på å forhindre det, fremmet den «blå» strømningen innen KrF. Da Arbeiderpartiet senere endret kurs på mange områder, var det for sent. I deler av kristenfolket var det skapt et nærmest urokkelig bilde av Arbeiderpartiet som en motstander.

En limfuge som svikter

Dette er en forutsetning for å forstå hva som skjedde i og med KrFs retningsvalg i 2018. Det har dannet grunnlag for en prosess som nærmest er omvendt den som er beskrevet over. Man kan se det slik at det er en lite nennsom politikk i en rekke verdibaserte saker som nok en gang polariserer KrF, men denne gangen ført av den politiske høyresiden. Dette har provosert den «røde» delen av partiet så sterkt at noen av dem det gjelder bryter ut og søker til Sentrum. Heller enn et grunnfjell som sprekker opp, er det en gammel limfuge som svikter.

LES MER:

[ Dagrun Eriksen følte seg ferdig med politikk: «Helt til jeg så Geir Lippestad i Debatten» ]

[ Karl Marx beskrev religion som folkets opium. Likevel ble han ­omfavnet av kristne radikalere under 68-bevegelsen ]

[ Kristensosialismen var sentral i etableringen av SV ]

---

Fakta:

---