Verdidebatt

Kirkebranner forteller oss noe viktig

Når folk gråtende samler seg rundt en brennende kirke, er det ikke tapt tømmer og plank de sørger over. Det er kontakten med folkekirken som forsvinner foran øynene deres.

Porsgrunn  20110411.
Østsiden kirke i Porsgrunn (Østre Porsgrunn kirke) ble totalskadet i en brann natt til mandag.  - Sperret for bruk i TA og PD -
Foto: Per Eirik Hekkelstrand / Scanpix

Ingrid Staurheim

PhD, Fagdirektør KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter

Hver gang en kirke brenner, får vi se gråtkvalte folkemasser som stimler sammen ved ruinene. Folk viser åpent sin sorg og sitt sjokk. Hva kan disse reaksjonene fortelle om kirkens grunnleggende betydning for folk?

I min avhandling Kirkebygg og identitet (2020) har jeg forsket på betydningen av kirkebygget ved å undersøke reaksjonene på kirkebrannene i Våler i 2009 og Porsgrunn i 2011. Mennesker fra alle lag av samfunnet trekker til branntomten og viser åpenlyst sjokk og sorg over å miste kirkebygget i en storbrann. De følelsesmessige reaksjonene slutter ikke når glørne er slokket, de skifter form i det lokalsamfunnet ikke blir enige i hva og hvordan de skal gjenreise kirkebygget.

LES OGSÅ: Her er listen over kirkebranner de siste 50 årene

Behovet for en kirke

Gjenreisning er et felles folkelig krav. Gjentatte sterke årelange konflikter er ikke uvanlig etter en kirkebrann. Drivkraften i slike konflikter er genuine sterke behov for et kirkebygg, uenigheten består i arkitektoniske og praktiske forhold. Reaksjoner på tapet og kampen for å gjenreise et kirkebygg forteller mye om menneskers behov for kirke.

Når kirkebygget legges til grunn for tolkning av folkekirkens betydning, er det alt annet enn fallende interesse og svekket betydning som kommer frem. Kirkebygget fremstår som et referansepunkt og ramme rundt menneskers individuelle og kollektive livsverden. Det gjelder ikke bare for dem som hyppig deltar på religiøse arrangement i kirkebygget, men vel så mye dem som sjelden eller bort imot aldri fysisk er til stede i kirkebygget.

Avhenger ikke av tro

Det som viste seg i intervjuene jeg hadde med folk i lokalsamfunn som hadde mistet sitt kirkebygg i storbrann, var at tilhørigheten til kirkebygget og folkekirken var kompleks. Skiller som troende kontra ikke-troende eller kristen kontra ikke-kristen, var vanskelig å bruke som indikatorer. Tilhørigheten var for mange grunnleggende og relatert til deres identitet uavhengig av hva de ville svart på spørsmål om tro. For noen av informantene var tro nært knyttet til et kristent fellesskap med andre mennesker, mens det for andre var i større grad i kontakten med kirkebygget at de fikk kontakt med sitt trosforhold. Andre igjen opplevde et nært forhold til kirkebygget, selv om de ikke ville betrakte seg som troende.

Felles for informantene var at kirkebygget satt dem i kontakt med en religiøs-kulturell arv. Denne ga seg utslag på forskjellig vis og var også for mange vanskelig å beskrive. Arven kunne virke i dem gjennom følelser av tilhørighet, hvor kirkebygget knyttet dem sammen som lokalsamfunn, og satt dem i kontakt med fortiden og forfedres livsverden. Når skillet mellom det religiøse og det allmennkulturelle var vanskelig å trekke, fremsto tilknytningen til kirkebygget som naturlig og favnet mye mer enn individuelt og kollektivt trosforhold.

LES OGSÅ: Ny forskning: Passive kirkegjengere reagerer sterkest på kirkebrann

Bygget samler

Kirkebygget har gjennom århundrer sammenflettet menneskers religiøse og allmenkulturelle liv, derfor kan også ritualene oppleves like mye som del av kulturen som en del av deres religiøse liv. Det er også slik folkekirken fremstår i mitt datamateriale. Min forskning viser at informantene ikke setter noe tydelig skille mellom kirkebygget og kirken. Kirkebygget fremstår derimot som en konkretisering av kirken, som bidrar til å opprettholde den meningen kirken har for dem.

Når kirkebygget finnes, og er visuelt synlig i et lokalsamfunn, er kontakten med folkekirken også levende. Det synlige, konkrete bygget er samleren og opprettholderen av folkekirken. Når det brenner og forsvinner, oppstår det en tilstand av kaos og fortvilelse, og en kamp om å få gjenreist et kirkebygg hvor kontakten kan fortsette.

Grunnmur i folks liv

Mye av kommunikasjonen med byggene kan karakteriseres som stilltiende. Det visuelle synet av og møte med det fysiske bygget setter i gang følelser og indre opplevelser. Disse er lite språklig uttalt. Den mening mennesker legger i byggene er kompleks, slik folkekirken er kompleks. Folkekirken er religiøs, og kulturell på samme tid. Den handler om både kontakten med Gud, hverandre, historien og lokalsamfunnet uten at det er tydelige skiller. Det er kanskje derfor ikke så rart at mine informanter bruker betegnelser som «referansepunkt», «grunnmur» og «rammen rundt et liv», når de skal fortelle om hva kirkebygget betyr for dem. Gjennom å fortelle om sitt forhold til kirkebygget, forteller de også om sitt forhold til folkekirken.

LES MER:

• «'Kan vi redde orgelet?' er det første vi spør om etter en kirkebrann. Hva med annet kirkeinventar?»

• Pusset opp i fjor. Nå ser Dombås kirke slik ut: – Ufattelig trist

• Alle kameraer ble beslaglagt da Gravkirken brant, men én norsk FN-soldat fikk med seg bildebevis

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt