Ny forskning: Passive kirkegjengere reagerer sterkest på kirkebrann

Når en kirke brenner ned er sorgen stor blant både kirkeaktive og de som i hovedsak oppsøker kirken ved seremonier som dåp, bryllup og gravferd. Men for den sistnevnte gruppen kan tapet av kirkebygget bli ekstra tungt å bære.

– De kirkeaktive har et fellesskap i menigheten, og det forsvinner jo ikke ved en kirkebrann. De som bare kommer på overgangsseremonier har gjerne en enda større tilknytning til det fysiske bygget. Når det blir borte, mister de hele kirken sin, sier Ingrid Staurheim.

Hun har de siste åtte årene analysert reaksjonene blant lokalbefolkningen etter to kirkebranner. Til sammen har hun dybdeintervjuet 26 personer i Våler og Porsgrunn, der kirker brant ned til grunnen i henholdsvis 2009 og 2011, skriver KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.

Forskningen hennes er en del av doktorgradsavhandlingen «Kirkebygg og identitet», som hun neste uke skal forsvare ved Det teologiske fakultet (TF) på Universitetet i Oslo. Avhandlingen er brennaktuell: I dag starter rettssaken mot en mann i 20-årene som er siktet for å ha påtent Dombås kirke natt til 23. februar år.

Viktig for den identiteten

Til tross for at kirkebrann skaper både sterke reaksjoner og mye medieomtale, foreligger det lite forskning som legger kirkebrann til grunn for å tolke menneskers tilhørighet til kirkebygget og Den norske kirke, ifølge Staurheim, som til vanlig er spesialrådgiver i KA.

Forskningen hennes viser at selv om samfunnet blir stadig mer sekulært, er kirkebyggene fremdeles viktig for menneskers individuelle og kollektive identitet. Kirkebygget står som et synlig referansepunkt for ulik tilhørighet og betydning.

– Empirien viser hvordan mennesker bruker det fysiske bygget for å få kontakt med grunnleggende spørsmål i sitt eget liv. Kirkebygget fremstår som et livstolkningsbygg hvor mennesker opprettholder en tilhørighet som både religiøs og kulturell. Derfor oppleves tapet for mange som veldig personlig, samtidig som det oppleves som at et kollektivt ankerpunkt er borte, sier hun.

'I dag er vi i sorg'

Da nyheten om kirkebrannen i Dombås ble kjent i vinter, var det flere som uttrykte sin sorg. «En vond nyhet i dag tidlig: Dombås kirke brant i natt. Jeg vet hvor mye en kirke betyr for folk, og nå har mange mistet kirken sin. Bygda har mistet et viktig samlingspunkt. En kirke er et sted for både sorg og glede, og i dag er vi i sorg.» Det skrev Kirkerådets leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, på Facebook.

I sin forskning ble Staurheim overrasket over hvor personlig og følelsesmessig det var for enkelte i lokalbefolkningen å miste kirken i brann.

– Enkelte kjente igjen følelsen de fikk ved næres dødsfall, sier hun.

Sorgen over kirketapet sto lokalsamfunnet sammen om, men fellesskapet varte ikke lenge. «Når kirkebygget forsvinner i brann oppstår det sterke reaksjoner og et tomrom som lokalsamfunnet ønsker å fylle med å gjenreise bygget. Gjenreisningen utvikler seg raskt til en konflikt om stedsplassering og arkitektoniske utrykk», heter det i sammendraget av avhandlingen.

Vårt Land har tidligere skrevet en rekke artikler om aksjonene rundt nye Østre Porsgrunn kirke, som ble reist etter at den gamle brant i 2011. Mange tok til orde for en kopi av den gamle, men det endte med et nytt kirkebygg.

– Empirien min viser at tilhørigheten til kirkebygget er kompleks. Selv om den synlige konflikten i media var veldig relatert til arkitektur og stedsplassering, kommer det også frem en underliggende og dypere uenighet om hva den norske kirke skal være som folkekirke, sier hun.

---

Kirkebrann på Dombås

• Dombås kirke ble sterkt skadet av brann natt til 20. februar.
• Omtrent en måned senere, 19. mars ble Sel kirke forsøkt påtent.
• Fra 1970 og fram til 1999 brant 33 kirker ned i Norge.
• Etter 1999 har langt færre kirker brent helt ned.
• Lørdag 22. mars pågrep og siktet politiet en mann i 20-årene for kirkebrannen på Dombås og forsøk på ildspåsettelse i kirken i Sel.
• Onsdag 19. august starter rettssaken mot den siktede i Nord-Gudbrandsdal tingrett.

---