Behov for en kirkevalgordning som henger sammen
Erling Birkedal formidler i sitt innlegg på verdidebatt «Kirkedemokrati i utakt» et feilaktig bilde av Åpen folkekirke. Det stemmer ikke at vi valgte å bryte forhandlingene med Bønnelista og representanter for de innvalgte på de 11 listene fra nominasjonskomiteene for å få større innflytelse i Kirkerådet. Vi gjorde det av demokratiske årsaker.
Jeg skal gi ham rett i at kirkevalgreglene er modne for utskifting, og håper vi snart får vedtatt en valgordning som er logisk og gir både et representativt Kirkemøte (KM) og Kirkeråd (KR). For det er flere problematiske sider ved at det er forholdstall til bispedømmeråd og KM, mens flertallsvalg til KR. Men en framforhandlet avtale ville i år skapt flere problemer enn den ville løst.
Forhandlingene foregikk i januar og februar og et klart premiss var at alle tre grupperingene måtte godkjenne en slik framgangsmåte. I all hovedsak var det til slutt respekten for de tre ansattegruppene, de tre samiske representantene og medlemmet fra døvekirken, som gjorde at vi ikke fullførte forhandlingene i forkant av Kirkemøtet. Dagens valgregler forutsetter at hele Kirkemøtet velger hele Kirkerådet. Med en fordeling av posisjoner ville det kun vært noen få som hadde reell innflytelse på hvordan størstedelen av Kirkerådet ville sett ut.
En annen årsak til at vi ikke kom i mål, var at denne type forhandlinger aldri har vært ført før. Da er det naturlig å være lydhør for reaksjoner, blant annet om at makten blir samlet på få hender. Slike argumenter kom fra ulike grupper blant KMs medlemmer. En tilleggsdimensjon var at det var krevende å få til forhandlinger mellom lister med klar asymmetri i valgordningen, med Åpen folkekirke og Bønnelista på den ene siden, og de 11 listene fra nominasjonskomiteene på den andre.
