Verdidebatt

Jo, Norge tar i mot de mest sårbare

Fafo-forsker Ingunn Bjørkhaug gir inntrykk av at Norge velger ut kvoteflyktninger fra en «middelklasse» som er «middels sårbare og middels integrerbare». Det er ikke min erfaring.

Pål Hjelmstad

Advokat. Har tidligere jobbet i Enhet for overføringsflyktninger i Utlendingsdirektoratet (UDI)

I Vårt Land 22.09 og i NRKs Politisk kvarter 24.09 uttaler Fafo-forsker Ingunn Bjørkhaug at «Norge vel ikkje ut dei mest sårbare når dei vel ut kvoteflyktningar.» Slik jeg forstår Bjørkhaug argumenterer hun for at ordningen med kvoteflyktninger derfor bør avvikles.

Paradokset, sier Fafo-forskaren, «er at for å lukkast som kvoteflyktning må ein klare å vere sårbar nok til å bli valt ut av UNHCR, og integrerbar nok til å bli valt av Norge.»

Dette kan gi inntrykk av at Norge ender opp med å velge ut en «middelklasse» som er «middels sårbare og middels integrerbare», eller som eventuelt evner å fremstille seg som begge deler. Bjørkhaug mener resultatet blir at de aller mest sårbare aldri blir gjenbosatt til Norge. Jeg har selv deltatt i mange uttak av kvoteflyktninger, og selv om Bjørkhaug påpeker et åpenbart paradoks er det etter mitt syn ikke grunnlag for å sette to streker under en slik konklusjon.

Sårbarhet er kontekstuelt

Vi kan se nærmere på hva sårbarhet egentlig er i de landene det her er snakk om. En stor kategori er såkalte «women and girls at risk». Dette kan for eksempel være en ung, enslig kvinne eller en familie uten mannlig «beskytter». Disse vil ofte være sårbare i en flyktningleir i Jordan, men vil kunne være topp «integrerbare» i Norge. Det samme kan gjerne være tilfelle med for eksempel en homofil, ung mann i Uganda. Og motsatt vil analfabetisme være et minus for integrering i Norge, men noe som ikke nødvendigvis gjør personen sårbar i landet han befinner seg. Selv om Bjørkhaug har helt rett i at sårbarhet og «integrerbarhet» kan være motstridende, er det ikke alltid slik.

Bjørkhaug sier videre: «For norske styresmakter er integreringspotensialet det viktigaste utvalskriteriet for dei fleste kvoteflyktningane.»

Her kan det være nyttig å skille mellom utvelgelse på enkeltperson- og gruppenivå. Den totale kvoten av overføringsflyktninger til Norge i 2020 består av flere definerte flyktninggrupper eller «delkvoter»: Syrere i Libanon eller Jordan, kongolesere i Rwanda osv. Bjørkhaug sikter til bruk av kriteriet når den enkelte velges ut til Norge. Men det er et viktig poeng at man også ser hen til gruppen av flyktninger den enkelte velges fra. Ellers kan man lett få inntrykk av at Norge håndplukker enkeltvis de mest integrerbare flyktningene fra hele kloden. Integreringskriteriet praktiseres, men da innenfor f.eks. gruppen «kongolesere i Rwanda». Disse har ikke brukt livet på å forberede seg til et liv i Nord-Europa, men har unnsluppet en 20 år lang borgerkrig i Øst-Kongo. Denne gruppen er ikke først og fremst valgt ut på grunnlag av integreringspotensialet.

LES OGSÅ: Disse kriteriene må de 50 flyktningene oppfylle

Integreringspotensial er ikke viktigst

Det blir uansett ikke riktig når Bjørkhaug fremhever integreringspotensialet som det viktigste utvalgskriteriet, heller ikke når det gjelder utvelgelsen av den enkelte. UDIs retningslinjer gir noen spesifiseringer for hvordan integreringskriteriet skal brukes: «Integreringsperspektivet innebærer at UDI skal prioritere de personene som best kan nyttiggjøre seg av kommunenes tjenestetilbud for integrering. Kvinner og barnefamilier med barn under 18 år skal prioriteres uavhengig av integreringsperspektivet. UDI skal legge vekt på integreringsperspektivet dersom sakene i porteføljen er veldig like og antall saker er høyere enn antall ledige plasser.»

Norge har alltid bedt om at UNHCR (FNs høykommisær for flyktninger) presenterer en «balansert» gruppe for gjenbosetting, som i størst mulig grad skal gjenspeile den aktuelle flyktninggruppen. UNHCR presenterer da en sammensatt gruppe, slik at noen vil være enkle å integrere, mens andre langt mer ressurskrevende. Det er innenfor en slik gruppe integreringskriteriet kan brukes.

Sårbare mennesker blir sett

Bjørkhaugs poengterer også at flyktningene – før de velges ut for å reise til Norge – må gjennom en utvelgelsesprosess som er for ressurskrevende til at de aller mest sårbare klarer det. Dette kan helt sikkert være riktig i noen tilfeller. Men jeg har ingen tro på at det finnes et større sjikt bestående av de aller mest sårbare flyktningene som aldri makter å gjøre seg aktuelle for gjenbosetting.

Bjørkhaug viser til en lang og krevende prosess for å bli gjenbosatt og sammenligner det med en intervjuprosess til en attraktiv jobb. Som flyktning i et første asylland er det køer og prosesser for mange ulike ting som matutdeling, registreringer, helsehjelp osv. Men jeg har ikke inntrykk av at de vi tar til Norge er de som er flinkest til å manøvrere seg gjennom en utvelgelsesprosess og som til enhver tid evner å gi uttrykk for sitt forfølgelsesbehov, sårbarhet og integreringspotensial, alt etter som når det er opportunt. Tvert imot har jeg ofte intervjuet familier som gir inntrykk av å ha blitt «løftet fram» av UNHCR til gjenbosetting; fåmælte, traumatiserte mennesker som kan være svært usikre på hva intervjueren egentlig vil høre om. Noen er åpenbart lite orientert om hvilken mulighet en gjenbosetting til Norge innebærer. Men disse familiene har likevel blitt prioritert av UNHCR fordi de er sårbare og har et stort gjenbosettingsbehov.

LES OGSÅ: 50 fra Moria er nok, skriver Afshan Rafiq fra Høyre

De med størst behov blir valgt

Mitt inntrykk er at UNHCR prøver å få gjenbosatt de som har størst behov. De som er mest sårbare på grunn av helseproblemer vil ofte også være de som krever mest ressurser der de er. UNHCR har da et stort incentiv for å få disse gjenbosatt for å frigi kapasitet på knappe ressurser lokalt. Jeg har ofte hatt inntrykk av at de UNHCR-ansatte har hatt god kjennskap til de ulike familiene, og da særlig de som er ressurskrevende eller sårbare. UNHCR har jo ikke bare kontakt med flyktningene med tanke på gjenbosetting, men også i alle mulige andre henseende. Eksempelvis kan jeg huske personer med nyresvikt som UNHCR måtte kjøre til dialyse flere ganger i uken, utsatte kvinner som rapporterer til UNHCR om gjentatte overgrep, barn med vannhode som må ha svært mye medisinsk oppfølging osv. Dette er saker som UNHCR vil ha god kjennskap til og som de vil gjøre alt for å få gjenbosatt.

Syke og barn

Bjørkhaug påpeker at antallet plasser på «medisinsk kvote» er få. Det er riktig, det er satt av bare 60 «medisinske plasser». Det må imidlertid nevnes at denne kvoten er forbeholdt personer med svært tunge medisinske behov, og at det gjenbosettes mange med medisinsk behov også utenfor denne kvoten.

Blant de aller mest sårbare er barn som har flyktet fra hjemlandet uten omsorgspersoner. Her har Norge bare 20 plasser å tilby årlig. Dette har sammenheng med det store antallet enslige mindreårige som kom til Norge gjennom flere år, særlig fra Afghanistan, og kommunenes kapasitet og kostnaden ved dette. I dag er situasjonen en helt annen, og en økning av denne kvoten ville gå i retning av å treffe noen av de mest sårbare.

LES OGSÅ: Helgheim etter Moria-brannen: – Disse 50 vi henter, er ikke reelle flyktninger

En enslig mann

Jeg kan til slutt nevne, helt anekdotisk, en erfaring fra gjenbosettingen etter krigen i Libya. Der gjenbosatte Norge i tre omganger flere hundre personer fra en nokså liten leir på et par tusen personer. (Denne leiren ble til slutt tømt og kunne stenges). Jeg var med på alle uttakene, og ble etter hvert ganske godt kjent i leiren og blant flyktningene. Jeg så aldri noen «bortglemt» gruppe ekstra sårbare. Men hver gang jeg var der møtte jeg samme person, som alltid var like skuffet over at han ikke ble prioritert av UNHCR til gjenbosetting. Han var enslig mann.

Norge kunne tatt flere av de mest sårbare, men å si at ordningen med kvoteflyktninger bommer fullstendig på dette mangler empirisk grunnlag. Uansett står man i fare for at «det beste blir det godes fiende» dersom en slik antakelse trekkes for langt.

LES MER OM MENNESKER PÅ FLUKT:

Flyktningar flest er ute av syne for deg

Norge kan ende opp med å ikkje hente brannofre frå Moria

Veslemøy Østrem: Ikke alle hadde beskyttelsesbehov. Men nå trenger alle hjelp

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt