Verdidebatt

Hva tør vi å si høyt i Den norske kirke?

Når biskop Øygard ser seg nødt til å beklage forkynnelse av Guds ord, synligjøres Den norske kirkes dilemma: Hva kan den egentlig si høyt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Liv Osnes Dalbakken

Lektor, Ulstein vidaregåande skule

Tenk deg at du er overbevist om at du har et livsviktig budskap. Du ser unge mennesker gå på en vei som både er den mest valgte og den som er oppført på kartet. Samtidig er du helt sikker på at veien fører vill, mens du vet om et trygt alternativ. Men sier du dette høyt, kan du skremme unge mennesker, det vil være politisk ukorrekt, og du ødelegger den fine stemninga på turen. Hva gjør du da?

Vi synder jo ikke lenger!

Slik jeg oppfatter bakgrunnen for sokneprest Bjarne Gustads preken til konfirmantene i Kautokeino i august, er det et tilsvarende ansvar han føler tynge, i kraft av å være veileder for unge mennesker som skal ut i verden. I Ukeslutt 5. september imøtegår han kritikken fra legen i kommunen, som mener at advarselen mot abort, likekjønnet ekteskap, kjønnsskifte og samlivsbrudd er helsefarlig: «Hvis noen føler seg fordømt av ordet, er det kanskje noe riktig i det. Gud dømmer, og den strenge Gud har vi kanskje glemt å snakke om i kirka.»

Når programlederen siterer biskopen som ønsker forkynnelse av det glade budskap om troen på Jesus, og spør om Gustad er uenig i dette, blir soknepresten nesten lattermild når han fortsetter: «Det er jo det som er poenget! Synd er neglisjert. Vi trenger ikke Jesus, for vi synder ikke. Alt er tillatt, alt er lov. (…) Det er et dilemma her: Hvor tydelig skal man forkynne det som går imot Guds bud? Jeg har valgt å være tydelig på det, og da blir også evangeliet tydelig om tilgivelsen.»

LES OGSÅ: Prest sa til konfirmanter at kjønnsskifte og abort var «ugudelig». – Uakseptabelt, mener lege

Fortapelse blir sjelden nevnt i Den norske kirke

Uansett hvordan man stiller seg til Gustads konfirmasjonstale, er det en kjensgjerning at forkynnelsen i store deler av det kristne landskapet i Norge har dreid bort fra fokus på dom og omvendelse. Dagens forkynnelse fokuserer på Guds betingelsesløse kjærlighet og nåde, og på menneskets uomtvistelige verdi. Og godt er det. Men ord som fortapelse og troen på livets to utganger blir sjelden nevnt, i alle fall i Den norske kirke, og i alle fall når konfirmantene er til stede. Dermed nærmer vi oss en forståelse av den kristne tro som i ytterste konsekvens framstår som irrelevant og tannløs. Jesu frelsesverk blir overflødig når jeg er god nok som jeg er. For hvordan skal man vite at man trenger frelse, hvis det ikke er noe å frelses fra?

Ta kampen til rett sted og rett tid

Når jeg likevel har stor forståelse for biskopens kritikk av sin egen sokneprest, er det fordi Gustad ikke tar hensyn til den hellige treenighet av teologi, retorikk og pedagogikk. Den som skal nå fram med et viktig budskap, må ta hensyn til det retorikken kaller «kairos», man må finne det rette tidspunktet. Som Gunnar Torset framhever i onsdagens Vårt Land, må de rette tingene sies på rette sted. Videre bør man være pedagogisk strategisk, ved å tenke samspill mellom menneske, miljø og samfunn. Til tross for Gaustads gode intensjoner, er konfirmasjonsgudstjenesten slik sett verken rette tid eller anledning til å ta et oppgjør med det han mener er et samfunn på ville veier.

Det er nærliggende å tenke på Ibsens skuespill «Brand» fra 1866. Stykket framstiller en prest som aldri går på akkord med sine egne idealer. I motsetning til sitt motstykke Peer Gynt, som Ibsen skrev året etter, går Brand aldri utenom. Valgspråket hans er «Intet eller alt». Han vil bekjempe slappe sinn, vekke folket og hindre fortapelse. Det høres flott ut å leve etter den tilsynelatende idealismen i en av hans leveregler: «Det du gjør, gjør fullt og helt, ikke stykkevis og delt». Men nettopp denne uviljen mot å inngå kompromiss og gjøre pragmatiske valg blir selve ulykken, både for Brand og hans nærmeste, og Brand blir stående ensom igjen.

Trå varsomt

Så kan man altså spørre seg: Hva tør vi å si høyt i Den norske kirke? Når kirka iblant oppleves rungende taus om de ubehagelige spørsmålene, er dette da et tegn på unnfallenhet? Eller har den lært av Ibsen å trå varsomt, så den ikke skyver mennesker fra seg og blir stående ensom igjen?

LES MER:

---

Fakta:

---

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt