Kristin Gunleiksrud Raaum
Kirkerådsleder i Den norske kirke
Den siste uken har flere skrevet i Vårt Land om frivilligheten i Den norske kirke. Noen forteller om at de ikke føler seg sett eller ikke blir involvert i prosessene. Det er beskrevet som å jobbe motstrøms. Jeg har merket meg det store engasjementet for frivilliges kår, og hvordan opplevelsene den enkelte har i kontakt med kirken, er ulik fra sted til sted.
En kirke uten frivillighet er egentlig utenkelig. Det er en kirke med lavt engasjement. Det er en kirke der Det allmenne prestedømme er plassert på sidelinjen og skal nøye seg med å lytte. Frivillighet og kirkelig demokrati henger dessuten sammen. Det handler om engasjement, til å bidra, prege, gjøre en innsats- og slik, tilsatte, tillitsvalgte og frivillige – skape kirke sammen.
LES OGSÅ: Frivillig i Dnk: «Ja, jeg er litt mismodig for leveforholdene for mange frivillige i Dnk»
Frivilliges innsats under flyktningkrisen
Det er nok av eksempler på menigheter som klarer å tilrettelegge for initiativ og engasjement fra frivillige. Vi så det tydelig under flyktningkrisen. Folk kastet seg rundt og mobiliserte sitt engasjement, sin iderikdom og sin arbeidskraft. På kort tid tilrettela mange menigheter for at det store engasjementet skulle omsettes i handling. Dørene ble åpnet for flyktninger, for folk som trengte en åpen dør. Og dermed også for nye frivillige. Kirkelig tilsatte støttet engasjementet, blant annet ved å stille lokaler og andre ressurser tilgjengelig, samt tilrettelegge for aktivitetene.
Frivillige er myndige, aktive og skapende. Da er det nødvendig å drøfte om vi i tilstrekkelig grad definerer og preger arbeidet. Et mål må være at de frivillige selv er med og definerer og utformer arbeidet. Det setter også høye krav til hvordan kirken som organisasjon legger rammer for frivillighet og organiserer forholdet mellom tilsatte og frivillige.
Kirken skal bli bedre på ledelse av frivillige
Rapporten «Betingelser for frivillig innsats» viser at frivillige som ledes av ansatte, viser seg å være de mest tilfredse. Jeg tror det handler om at frivilligheten er en del av en struktur, og blir hengende «utenpå» arbeidet som gjøres av tilsatte. Ledelse av det frivillige arbeidet er en krevende, men også givende oppgave. Kompetanse og nok tid er avgjørende for at frivilligheten skal få gode kår.
Dersom ansatte tar ansvar for administrative oppgaver knyttet til frivillighet og gir rammer for tilrettelegging og ledelse av frivillige, øker sjansen for at de frivillige får brukt tiden på oppgaver de brenner for. Men tilgangen på frivillighet er ikke konstant. Folk er i større grad frivillige i en kortvarig periode, og drives av saken – ikke nødvendigvis tilknytningen til organisasjonen de er frivillige for. Det utfordrer kirkens evne til omstilling, for eksempel når et populært tilbud ikke lenger rekrutterer nye frivillige som kan ta over og må endres. Frivillige må oppleve seg ønsket og ivaretatt.
Det finnes ulike måter å involvere frivillige på. Vågsbygd menighet i Kristiansand representerer et spennende eksempel. Der jobber frivillige som sektorledere og får et helhetlig ansvar for større oppgaver og tilbud. De ansatte bistår med støttefunksjoner.
LES OGSÅ: Hun skrev om frivillige som ikke blir sett. Men så tok menighetsrådslederen kontakt
Flere skal få lyst til å bidra
I 2019, i tiden før korona, hadde Den norske kirke nesten 100.000 frivillige. Det viser to ting: For det første at svært mange deltar med sin arbeidskraft og sitt engasjement på frivillig basis. Men også at potensialet er stort. Dette vil Kirkerådet arbeide aktivt med i årene fremover.
Det er menighetene som sitter med nøkkelen til hvordan frivilligheten skal blomstre og prege kirken. Ofte er det de som deltar hyppig i aktivitetene som spørres. Kanskje bør man stille spørsmålet om vi tenker for smalt om hvem som involveres. Det er mye kompetanse hos medlemmer som ikke bruker kirken hyppig. Kan en med en annen tro eller et annet livssyn involveres? Kan mennesker som man ofte definerer som trengende, være de som bør bidra?
Frivillighet Norge har identifisert barrierer for deltakelse i frivilligheten: kunnskap om organisasjonen, organisasjonens interne kultur, språkbarriere og internspråk, uklare tidsforventninger, økonomi, mangel på tilgjengelighet og mangelfull oppfølging. Dette gjelder nok også i Den norske kirke. Derfor må vi tenke på ordene vi bruker, hvordan og hvem vi inviterer inn og hvordan vi skaper og følger opp et fellesskap for et mangfold av frivillige. Dette skal Kirkerådet bidra til.
Vi trenger debatten
Nettverksbygging for å rekruttere frivillige og samarbeid med andre organisasjoner, kommuner og næringslivet er viktig for å lykkes over tid. Som ansatte eller ledere i kirken har vi alle et ansvar for å invitere inn og legge til rette for det frivillige engasjementet som kirken bygger på. Derfor var det en stor glede å registrere hvordan menighetsrådsleder Bjørn-Tore Nyrud Hansen tok resolutt tak i det, da Magnhild Landrø i VL 24.08 stilte gode og relevante spørsmål om frivillighet. Hansen tok innlegget på alvor, inviterte til et møte og sier ganske presist: «Det er nødvendig å se på grenseoppgangene mellom stab, menighetsråd og frivillighet.» Og han legger til: «Å ha frivillige som kjenner på at de ikke blir sett, det tjener ikke kirkens oppdrag,» Den analysen kan jeg stille meg bak.
Det er et godt tegn at debatten kommer. Jeg håper mange tar tak i den.
LES MER OM FRIVILLIGHET I KIRKEN:
[ VIDs nye tilbud om utdanning i frivillighetsledelse får ikke nok søkere til å gå i gang. ]
[ «Frivilligheten i Den norske kirke må styrkes» ]
[ Mens mange kirker er stengte, åpner Sanna (15) dørene: – Å være kirkevert er den beste sommerjobben ]
---
Fakta:
---
