Verdidebatt

Forvalteransvaret erstatter nødropet til Gud

Det nærmer seg et sekulært verdensbilde der vi henvises til oss selv for å finne løsningene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Merete Thomassen

Førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet

Det er et ord som iblant får meg til, billedlig talt, å trekke dyna over hodet: Forvalteransvaret.

Det er ikke det at jeg har problemer med å ta oppdraget Gud ga menneskene ved skapelsen av verden, på ­alvor, om å legge jorda under oss og forvalte alle skaperverkets gaver etter Guds vilje. Men det som får meg til ikke å orke å høre, er når forvalteransvaret iblant tolkes på en måte som kan føre til avmaktsfølelse, ja endog til moralisme.

Verden i krise

Det er ingen tvil om at verden er i krise. Klimakrisa henger over oss som en mørk sky av giftige gasser og CO2-utslipp skaper stor bekymring. Migrasjons- og fattigdomsproblematikken forsvinner ikke, men antar stadig nye former. I vår har covid-19-pandemien realisert et scenario de fleste av oss ikke hadde fantasi til å forestille oss.

Mange spør seg hva vi kunne gjort ­annerledes for at ikke disse krisene skulle­ oppstått. En av årsakene til ­covid-19 er at dyrene fortrenges fra sine naturlige ­habitater og kommer for tett innpå mennes­kene med virus som smitter oss. Så ja, det er vår skyld, det også. Hadde vi ­forvalta jorda på en bedre måte, ville vi trolig ikke vært i den situasjonen vi er i nå.

• LES OGSÅ: Merete Thomassen: «Klassisk» er det nye «Guds klare ord»

Lidelsen ble vårt ansvar

Jeg ser grunn til å reise et viktig spørsmål: Når det vonde skjer, er det alltid fordi vi ikke har tatt forvalteransvaret alvorlig? Og hvis det vonde skal opphøre, er det alltid vårt ansvar å finne måter å bøte skaden på?

Dette er det ikke lett å gi enkle svar på. Gjennom kristenhetens historie kunne uår, lidelse og sykdom bli ansett som en straff fra Gud, eller en prøvelse. Men det ble like mye ansett som noe som bare skjer, fordi vi lever under syndens og ­dødens lov. Derfor ba kristne om å bli bevart fra lidelsen, sånn som det gjøres i for eksempel de oldkirkelige litaniene.

Gjennom den sosialetiske vekkelsen på 1960- og 1970-tallet ble menneskets ­ansvar og forvalteransvar løfta fram på en ny måte, helt betimelig. Lidelse ble ­ansett i mye større grad som noe syste­misk: Fordi vi handler på måter som skaper et urettferdig samfunn, oppstår lidelsen. Vi har ansvar for å bidra til en bedre verden, og derfor tok bønnene en ny retning der en i større grad ba om hjelp til å ta ansvar for å handle rettferdig.

Nærmer seg sekulært

Dette slo ut i bønnespråket. I stedet for bare å be om hjelp til å bli spart fra det vonde, gikk bønnene mer og mer i retning av å få kraft og styrke til å utøve forvalteransvaret.

De siste ti–tjue åra har utviklinga i bønnespråket ført til at en i svært stor grad ber om hjelp til å realisere forvalteransvaret. Det har ført til at en i visse bønner kan gi inntrykk av at en ikke lenger regner med Gud, men setter sin lit til menneskenes evne til å ta ansvar.

I en tid der det koker på mange hold, kan det tyde på at forholdet mellom bønn og handling har forskjøvet seg dithen at ansvaret for å bøte på skadene i verden har blitt altfor stort for små mennesker. Det nærmer seg et sekulært verdensbilde der vi henvises til oss selv for å finne løsningene.

Kyrie eleison?

Jeg er den første til å erkjenne at menneskene gjennom vår grådighet har skapt mange av de problemene som er i ferd med å vokse oss over hodet. Men hvor ble det av nødropet til Gud, bønnene der vi skriker «Kyrie eleison, Herre, hjelp, vi synker»?

«Drømmen og håpet skal bo i vårt hjerte! Se, nå er skapelsens åttende dag!» står det i en salme av Svein Ellingsen. Skapelsens åttende dag ble av de første kristne navnet på søndagen. Det uttrykker at skapelsen ikke ble ferdig på sju dager, men fullendes i Jesu oppstandelse og nyskapelsen av verden.

Den åttende dagen er et uttrykk for det kristne håpet: Når forvalteransvaret ikke er tilstrekkelig for å redde oss ut av krisene, gir den åttende dag håpet om at det finnes noe utenfor oss selv som kan frelse oss.

LES MER:

Klimaopprop fra 63 teologer: «Troen på den treenige Gud forplikter oss til kamp for kloden»

Trine Skei Grande: «Det er viktig å ikke blande religion inn i politikken. Det har vi litt for mange dårlige eksempler på»

Elise Kruse: Ikke et eneste menneske med en annen hudfarge i kirkas øverste maktorgan. Det er oppsiktsvekkende

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt