«Fram til nå har Den norske kirke i liten grad klart å inkludere migranter», heter det i sakspapirene til årets kirkemøte som skal avholdes i oktober i år. Etter at det har vært stille rundt tematikken en stund, skal Den norske kirke igjen diskutere hvordan de i større grad kan være en folkekirke for et flerkulturelt Norge. Og timingen er det lite å si på.

Ut mot rasisme

I starten av juni gikk preses Olav Fykse Tveit ut og støttet de fredelige demonstrasjonene mot rasisme som foregikk i Oslo i kjølvannet av politidrapet på George Floyd i USA. I sin uttalelse la Fykse Tveit vekt på at rasisme finnes overalt i verden, og at kirka har en viktig oppgave i å støtte kampen mot rasisme.

Men hvor viktig er egentlig Den norske kirke i den daglige kampen mot hverdagsrasismen, en kamp vi de siste månedene har fått bekreftet også foregår her til lands? Og hvordan står det til med kirka selv på mangfoldsfronten?

Det er ikke sjelden kirkas øverste ledere tar til orde for mangfold og aksept, og til orde mot fremmedfrykt og diskriminering. Det skal med andre ord ikke stå på intensjonene og signalene utad.

Kirkemøtet er det øverste representative organet i Den norske kirke, på mange måter tilsvarende Stortinget. På nåværende tidspunkt representerer kirkemøtedelegatene en hvit norsk kirke. Slik bør det ikke være.
Foto: Skjermdump Den norske kirke

«Det øverste demokratiske maktorganet i Den norske kirke, på mange måter tilsvarende Stortinget, har rett og slett ikke et eneste menneske med en annen hudfarge», skriver Elise Kruse.

Blendahvitt kart over kirkepolitikere

Derimot er det vanskelig å la være å legge merke til at ståa innad ved første øyekast ser litt annerledes ut. Det mest synlige eksempelet er det blendahvite kartet over kirkepolitikere i Kirkemøtet. Det øverste demokratiske maktorganet i Den norske kirke, på mange måter tilsvarende Stortinget, har rett og slett ikke et eneste menneske med en annen hudfarge.

For en institusjon som skal være folkekirke i et land der grunnfargen ikke lenger er hvit, er det ganske oppsiktsvekkende. De som jobber med å bekjempe rasisme og forskjellsbehandling vet hvor viktig representasjon er – både for å oppmuntre til mer mangfold og for å motbevise fordommer. Her har Den norske kirke fortsatt en jobb å gjøre.

For selv om det er slik at de aller fleste kristne innvandrere i Norge ikke er lutheranere, er det ikke sånn at det ikke finnes mennesker med innvandrerbakgrunn i Den norske kirke. I en menighet som Fossum kirke i Groruddalen i Oslo er så mange som 70 prosent innvandrere, og ni av ti barn har bakgrunn fra et annet land enn Norge. Det er særlig denne generasjonen Den norske kirke ønsker å være relevant for i framtida. Men skal de klare det, bør de også sørge for at de er representert blant dem som bestemmer.

Kirkemøtet 2019.
Foto: Joakim S. Enger

Kirkemøtet 2019. Foto: Joakim S. Enger

«Ofte må innvandrere bevise mer»

Innvandrere er heller ikke bare representert blant grasrota i Den norske kirke. Faktisk var 900 av 9.064 ansatte i Den norske kirkes virksomheter i november 2018, innvandrere. Det utgjør nesten 10 imponerende prosent. Spørsmålet er bare hvorfor ingen av dem er representert i kirkas øverste styringsorganer?

Det er dessverre lett å mistenke at mange av dem ikke har fått den oppfølgingen og informasjonen de trenger for å stille til slike verv. Den mistanken bekrefter i stor grad Yohannes Mekonnen Shanka, som mener det kreves endring i hvordan kirka jobber med rekruttering og integrering av innvandrere.

Shanka er ansatt i en halv stilling som seniorrådgiver i misjon og globalt kirkeliv i Oslo bispedømmeråd. I tillegg vikarierer han som prest. Han er på mange måter unntaket som bekrefter regelen. Men også han innrømmer at det kan oppleves utfordrende for innvandrere å jobbe i Den norske kirke:

«Ofte må vi bevise mer enn andre at vi kan den oppgaven vi er satt til å løse. Noen gleder seg over at en afrikansk prest forretter dåp eller gravferd, men andre ser det som en hindring», skriver Shanka i saksdokumentene til Kirkemøtet.

Blant dem som skal ta tak i slike utfordringer Shanka beskriver, bør også de som kjenner utfordringene på kroppen selv være representert.

Gode intensjoner er ikke nok

Det finnes mer enn 250 migrantmenigheter i Norge, noen av dem lutherske. Disse menighetenes framtid skal også diskuteres på høstens kirkemøte. Men hvor relevant er det egentlig å snakke om slike menigheter dersom ingen av dem det er snakk om er representert blant dem som skal ta beslutningene?

Skal Den norske kirke klare å gjenspeile mangfoldet i befolkningen er den nødt til å representere det mangfoldet også i de demokratiske styringsorganene sine. Som det står i kirkas egne dokumenter må disse da «spørres, nomineres, gis tillit og få opplæring».

Det trengs klare målsetninger for å kunne representere den store bredden i befolkningen. For man kommer faktisk bare så langt som dette med gode intensjoner. Reell forandring krever handling.

 


LES MER:

Én av tre nordmenn mener rasisme ikke er et problem i Norge

Reportasje fra norske migrantmenigheter: Finner hjem i egen kirke

Olav Fykse Tveit: – Vi får ikke puste