Verdidebatt

Rasisme er en kamp som må tas lokalt

Heller enn å diskutere hvor grensa går, bør vi begynne å diskutere hva vi gjør for å forebygge og bryte opp fordommer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Anne Kristin Vik Bruns

Representant for KrF i Stavanger kommunestyre

Live Fossen Gundersen

Medarbeider i IMI-kirken i Stavanger

Selv om den verste mediestormen rundt rasisme begynner å avta i Norge er vi ikke ferdigsnakka. Det kanskje viktigste spørsmålet er enda ikke blitt stilt: Hva gjør vi med det?

Få har prøvd å svare på spørsmålet

Rasisme ble for alvor satt på dagsordenen, også i Norge, etter drapet på George Floyd i slutten av mai. Flere enkeltmennesker har våget å stå frem med sine historier, og både Facebook-innlegg, artikler og kronikker belyser temaet. Vi mener den nåværende diskursen i stor grad kan kokes ned til to spørsmål: Finnes virkelig rasisme i Norge, og i så fall, i hvilken grad?

Samtidig har få prøvd å svare på spørsmålet: Hva er egentlig rasisme? Debatten så langt ser ut til å mangle en felles plattform for å kunne svare på spørsmålene som diskuteres. Dersom du mener at rasisme er direkte hat mot mennesker av annen etnisk bakgrunn, mens jeg mener rasisme er å få stadige spørsmål om hvor man faktisk kommer fra, da er vi langt unna å se veien fremover.

• LES OGSÅ: Naivt å tro at rasisme ikke er et problem i Norge

Rasisme er diskriminering og stereotypisering

Da regjeringen i desember 2019 la frem sin handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion, valgte de å forankre begrepet langs to linjer. For det første trakk de frem hvordan rasisme handler om forskjellsbehandling, diskriminering, utestenging og begrensninger basert på hudfarge, bakgrunn og etnisitet. For det andre viste de til at rasisme handler om generaliseringer hvor mennesker tillegges negative, avstandsskapende egenskaper.

Sagt med andre ord: Rasisme handler om at visse mennesker holdes utenfor, behandles annerledes og ikke får de samme mulighetene, men det handler også om at vi setter andre i bås på en negativ måte. Det handler om fastlåste stereotypier eller fordommer som gjør at vi ekskluderer og holder oss unna.

Regjeringens handlingsplan slo fast at rasisme kommer til uttrykk på ulike måter både gjennom mer ekstreme handlinger som hets, trakassering og vold, men også i mer hverdagslige holdninger og handlinger. Den peker på hvordan rasisme har ligget til grunn for noen av de største overgrepene i menneskenes historie, men også på hvordan de mer hverdagslige formene er ødeleggende både for individ og samfunn.

Hva bør gjøres?

Legger vi disse definisjonene til grunn mener vi at både tallenes tale og enkeltmenneskenes historier danner et klart bilde: Rasisme er utbredt også i Norge. Den finnes som systematisk rasisme der mennesker med ikke-etnisk-norsk navn eller utseende for eksempel har større vanskeligheter med å skaffe seg bolig, bli kalt inn til jobbintervju og blir hyppigere sjekka av politiet, og den finnes i form av negative holdninger og handlinger begått av enkeltmennesker.

Alt som tolkes som rasisme er det kanskje ikke, slik enkelte hevder, men det betyr heller ikke at det ikke eksisterer. Vi mener det er på høy tid å slutte å diskutere om rasisme finnes i Norge og om det virkelig er så ille, og heller begynne å diskutere hva vi faktisk gjør med det.

Tross alt, har det i hele tatt noe å si om vi kanskje er noe bedre enn USA eller andre europeiske land? I den forbindelse er det interessant å komme tilbake til sammenhengen som pekes på mellom fordommer og rasisme. Å hevde at det ikke finnes rasisme i Norge, bare fordommer, blir lett forenklende og avledende. Hvor går grensa? Hva er rasisme, og hva er bare fordommer?

Definisjonene over viser oss at det ikke er så lett å sette et tydelig skille mellom de to. Heller enn å diskutere hvor grensa mellom dem går, bør vi begynne å diskutere hva vi gjør for å forebygge og bryte opp fordommer.

• LES OGSÅ: Lars Petter Sveen: «Vi har mykje å lære om slaveriet og raseriet i USA»

Rasisme er en kamp som må tas lokalt

Trolig er dette en kamp som i stor grad må tas lokalt, da det er i familie og lokalsamfunn mye av grunnlaget for vår forståelse av verden og andre mennesker skapes. Hva er så rollen kommuner, barnehager, skoler, idrettslag, trossamfunn, lokalaviser og andre lokalt forankrede institusjoner skal spille fremover?

Stavanger kommunestyre vedtok nylig enstemmig at rasisme og antirasistisk arbeid skal ha et eget kapittel i deres plan for likestilling og mangfold. De har tatt på alvor at de færreste kommuner har en eksplisitt plan for bekjempelse av rasisme og har valgt å gjøre noe med det. Har andre kommuner tenkt å følge etter? Og hva gjør de av oss som er engasjert lokalt enten som ansatte eller frivillige? Her trenger vi at debatten fortsetter.

Og sist, men ikke minst: Hva gjør jeg med mine egne fordommer? Hvordan bygger jeg bro og våger nærme meg dem jeg, kanskje ubevisst, har satt i bås og holdt meg unna? Vi må begynne å stille oss selv og hverandre spørsmålet, våge å snakke om det - og ta svaret på alvor.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt