Bjørn Eidsvåg
Artist
Spørsmålet om jeg tror på Gud eller ikke - om jeg er kristen - om jeg er innenfor eller utenfor - frelst eller fortapt, er noe jeg har levd med hele livet. Da jeg var barn var det en selvfølge at jeg var det og dermed lett å svare på. Som ungdom ble det vanskeligere å gi et klart svar fordi jeg måtte reservere meg mot så mange sider ved «de kristne». I voksen alder har jeg alltid gått spørsmålet i sømmene: Hva mener du med tro? Hvem er den guden du lurer på om jeg tror på? Hvordan definerer du kristen?
Nå er spørsmålet om hvem som er kristen eller ikke aktualisert i Vårt Land sine spalter og avisen har spurt meg om jeg vil si noe om dette. Vårt Land har tidligere mer enn insinuert at jeg ikke er en ordentlig kristen, men nå er de altså interessert i at jeg selv skal svare på det. Det anser jeg som en framgang i åpenhet og toleranse fra avisens side. Dette, kombinert med et strålende innlegg om spørsmålet fra avisens kulturredaktør Arne Borge, gjør at jeg tar utfordringen.
Mitt livsoppdrag
Jeg kaller meg en troende. Å tro i min verden er å være dedikert i ord og handling til en visjon. Visjonen jeg hengir meg til er at kjærlighet er sterkere enn hat og likegyldighet. Denne visjonen er et livsoppdrag og det gir livet mitt mening. Meningen med livet blir da å gjøre hva jeg kan for at vi alle skal ha det så godt som mulig. Fred og fordragelighet, mangel på smerte og frykt er klare mål i mitt liv. Velbehag, ro og tilfredshet - forstått som å være i balanse, ha en samvittighet i vater og fravær av illhug, er det jeg vil kjenne.
Å skaffe meg innsikt i hvordan jeg skal leve og tenke for å oppnå en slik tilværelse, tilhører livsoppdraget. En av kildene til denne innsikten har for meg vært kristen tenkning. Her har jeg vært under sterk påvirkning fra jeg ble født. Jeg er så og si oppfostret på bibelhistorier og fortellinger. Jeg lærte at Jesus var kompromissløs i sin kamp for kjærligheten og omsorgen for de svakeste blant oss. Han avslørte hykleri hos premissleverandørene for riktig levemåte og tenking i sin tid, - de satte ordet foran kjærligheten, altså opphøyde de sin egen autoritet og sin lære til å være viktigere enn omsorgen for de svakeste. Av dette lærte jeg at dersom et ord står i veien for kjærligheten, må ordet vike.
Bibelen må leses kritisk
Jeg fikk innpodet fra barnsben av at Bibelen måtte forstås bokstavelig. Det avlærte jeg etter hvert ganske grundig. Først og fremst ved bruk av fornuft og kritisk tenking, og så ved å studere teologi og å få innsikt i dens tilblivelse og historie.
Jeg tenker at Bibelen må leses med et kritisk blikk og noen ganger må vi overse eller til og med ta avstand fra ting som står i den. Ord som forsterker fordommer og skaper angst og redsel, ord som krenker og underminerer vårt menneskeverd, må vi hoppe over.
Martin Luther sa: sola scriptura, - skriften alene, og han hadde gode grunner for sitt postulat, men i dag mener jeg vi må forandre på utsagnet ved å fjerne det latinske «scriptura» og sette inn det greske ordet «agape»: sola agape - kjærligheten alene. Kjærligheten trumfer skriftord og læresetninger.
LES OGSÅ: Redaktør Bjørn Kristoffer Bore: Har Vårt Land skiftet linje i sentrale trosspørsmål? Nei.
Guds menneskelige trekk
Så langt jeg kan se har Gud forandret seg opp igjennom hele menneskets historie. Han har stort sett alltid blitt det menneskene og samfunnene de levde i, trengte han til å være. Han kunne tidvis være lunefull, streng og hevngjerrig. Disse smålige, menneskelige trekkene ble han gjerne tildelt av et presteskap som ønsket å disiplinere sitt folk, eller loppe dem for penger. Han kunne bli fiendtlig innstilt overfor fremmede og utlendinger, særlig da i tider der en etnisk gruppe trengte å konsolidere seg og kjempe for landområder, eller når fremmede kulturers gudsbilder begynte å få en for stor plass og innflytelse. Til tross for disse usympatiske trekkene ved Gud, kommer han som regel alltid tilbake som en som vil kjærlighet, fred og rettferdighet. Det er vel slik at dette er det menneskene opp igjennom historien har trengt og ønsket seg aller mest.
En foreldet fortelling
Det som gjør at jeg fremdeles kaller meg en kristen er at de kristne har valgt å opphøye Jesus og det han sto for til Gud. Gud er gitt Jesu ansikt. Dette er for meg en fascinerende historie som har til hensikt å si at vi vil at Gud skal være kjærlighet. Opp i gjennom historien har det vist seg at det å finne ut hvem Gud er, er et ganske umulig prosjekt; - han er den han er. Dermed er det viktigere for oss å finne ut hvem vi vil han skal være, og her velger altså vi at han er kjærlighet.
Å blande fortapelse, synd, soning og frelse, forstått som at vi er grunnleggende onde og må forsones med en Gud som ikke tåler ondskap, for å unnslippe et reelt helvete, er for meg en foreldet fortelling som er egnet til å skape frykt og usikkerhet og som rokker ved troen på nåden og på at vi er elsket. Derfor må den vike. Dette livet blir ved en slik fortelling satt i parentes, det blir en sekundær affære. Det er for meg helt absurd. Hensikten med livet må da være å leve det i fulle åndedrag så godt og velbehagelig som mulig, i stadig søken etter hva kjærlighet og rettferdighet er. Helvete er ikke et sted vi skal havne, helvete er noe vi kan stelle i stand. Det er vår livsoppgave å la være å gjøre det.
Det vi gjør
For noen vil nok det jeg her har skrevet bryte med deres oppfatning av hva kristendom er og dermed er jeg i deres øyne forståelig nok, ikke en kristen. Jeg kan leve med det og ut i fra min kristne oppvekst også forstå det. Men slik som dette er det for meg og jeg tenker at det er ikke det vi kaller oss som gjelder, det er det vi er og gjør for hverandre som teller.
Sola agape.
LES MER:
[ Brunstad Christian Church inn i Norges Kristne Råd ]
[ Skeive muslimer og kristne opplever å bli uglesett ]
[ KrF-veteran Dag Sele melder seg ut av partiet: «Det er ikkje meg, det er deg» ]