Torleiv Austad
Professor emeritus i teologi
Okkupasjonsårene 1940-45 var en krisetid for det norske folk. Nå ved 75-årsminnet for frigjøringen befinner vi oss igjen i en krise. De to krisene lar seg knapt sammenlikne. Men på ett punkt kan vi skimte en parallell: I en uventet krise som rammer hele folket, stilles det ekstra krav til myndigheter i sentrale posisjoner. De må ta grep og handle raskt, uten å ha en ferdig oppskrift å holde seg til.
En handlekraftig biskop Berggrav
Den norske kirke måtte ta nye grep da landet vårt 9. april 1940 ble invadert av en fremmed makt. Livsbetingelsene for folket endret seg over natten. Det hvilte et stort ansvar på Oslo biskop Eivind Berggrav, som var preses i Bispemøtet. Han var godt teologisk skolert og handlekraftig. Dessuten hadde han journalistiske evner til å finne treffende ord og uttrykk både skriftlig og muntlig i en uoversiktlig situasjon. I tillegg var han lydhør for sine medarbeideres synspunkter og vurderinger. Selv om Berggrav – i likhet med mange andre den gang – famlet den første tiden etter invasjonen, tok han noen grep som fikk avgjørende betydning for kirkens rolle i okkupasjonsårene:
Det første grepet: Samling
Da den andre verdenskrig brøt ut, så Berggrav betydningen av å samle det aktive, kristne Norge. Den 6. september 1939 gikk han sammen med professor Ole Hallesby om et opprop, Guds kall til oss nå, om å stå sammen i bønn og hjelpe hverandre. «La oss være villige til en øyeblikkelig omlegging av våre vaner og vår levestandard og ikke klage over hva vi må unnvære», heter det der. Sammen med lederen av Organisasjonenes Fellesråd, Ragnvald Indrebø, og lederen av Norges Dissenterting, Arnold T. Øhrn, sendte Berggrav 18. juli 1940 ut et opprop om å samles «i bønn for land og folk og særlig for dem som har ansvaret for vår framtid!». Høsten 1940 gjorde Berggrav, Hallesby og Øhrn en avtale om å samles Bededags morgen 31. oktober 1940 kl. 9.00 til bønn for vårt fedreland. Avtalen ble gjort kjent i så godt som alle kristelige blad og menighetsblad.
LES OGSÅ: Ut mot Forfatterforeningen: – Går altfor langt i å renvaske de som ble dømt etter krigen
Kristent Samråd
I den tyske kirkekampen etter Hitlers maktovertakelse hadde Berggrav sett at splittelsen blant kirkens folk svekket oppgjøret med dem som ville forene kristendom og nasjonalsosialisme. Derfor var han opptatt av å få til en bred, kirkelig front i Norge. Han greide å etablere Kristent Samråd for Den norske kirke, 25. oktober 1940. Samrådet skulle være et rådslagningsorgan, uten noen formell status. Åtte kirkeledere var med, deriblant Ole Hallesby og Ludvig Hope. Det gjaldt å skape tillit mellom dem som i mellomkrigstiden hadde ligget i strid med hverandre. I en erklæring som fulgte Samrådet, stod det: «Den kristne enhet som her trer fram i dagens lys, er noe nytt i vårt land.»
På papiret var Kristent Samråd i begynnelsen et skjørt organ. Det møtte kritikk både fra radikale lekmannskretser på Vestlandet og fra enkelte av dem som ble regnet som liberale teologer. Men etter noen måneder fikk rådet bredere tillit blant kirkens folk. I et par år fungerte Samrådet i realiteten som «kirkens generalstab». Her ble kirkens strategi drøftet og viktige beslutninger fattet, uten at rådet opptrådte offentlig. Som regel var det biskopene som målbar kirkens syn og veiledning utad i samfunnet. De viktigste uttalelsene fikk tilslutning fra de kristelige organisasjoner og fra så godt som alle de andre kirke- og trossamfunn.
Det andre grepet: Folkets rettigheter
Berggrav innledet ikke kirkekampen med å forsvare kirkens uavhengighet og påpeke farer som truet dens åndelige liv. Kritikken av de nye makthaverne begynte med at han oppfordret til samling om retten. I et brev til vennen Alex Johnson fra juni 1944 skrev han: «Vi måtte begynne i det som syntes å være i periferien». Med det bekreftet Berggrav at kirken i sin motstandskamp valgte en strategi som ikke primært handlet om kirkens indre liv, men om folkets og den enkeltes rett og rettigheter i samfunnet. Det gjaldt å slå ring om mennesket som Guds skapning. Fokus ble rettet mot rettstilstanden i det okkuperte Norge. På den måten nådde kirken ut til brede lag av folket. Den engasjerte seg i spørsmål som var eksistensielle for de fleste.
I rundskrivet Det midlertidige og det evige fra juli 1940 oppfordret Oslo-bispen prester og menighetsråd til lojalitet overfor okkupasjonsmakten innenfor folkerettens ramme. Haagkonvensjonen fra 1907 inneholdt bestemmelser om hvordan et okkupert folk skulle forholde seg til okkupasjonsmakten. Denne skulle på sin side vise respekt for folkets «religiøse overbevisning og religionsutøvelse». På disse premisser hevdet biskopen at okkupasjonsmakten i Norge er «rettsstiftende» og har hånd om «gjeldende rett her i landet».
Hyrdebrevet
Men utover høsten 1940 ble det tydelig at okkupasjonsmakten ikke fulgte folkeretten. Da Høyesterett på grunn av rettsløsheten i samfunnet trådte tilbake i desember 1940, ble kirkens rettspatos forsterket. I Hyrdebrev til våre menigheter fra begynnelsen av 1941 gikk biskopene ut mot rettskrenkelsene i landet. De kritiserte Hirdens voldelige opptreden, protesterte mot rettsløsheten og avviste myndighetenes opphevelse av taushetsplikten for prester. Hyrdebrevet ble trykt i 50.000 eksemplarer og skulle leses opp i kirkens gudstjenester søndag 9. februar 1941. Men dagen i forveien ble brevet beslaglagt av politiet. Likevel ble det lest opp i mange gudstjenester. Kirkens kamp mot rettskrenkelsene styrket kirkens rolle i den sivile motstandsbevegelsen og fylte noe av tomrommet etter Høyesteretts demisjon.
Plikt til å være ulydig
Berggrav beskrev Olsok-linjen i norsk historie som «den ryggradgivende respekt for det hellige». I foredraget «Religion og rett» i Juristforeningen 5. februar 1941 utdypet han dette og hevdet at retten i likhet med religionen har sitt utspring i det hellige. Med det la han et grunnlag for å tale om en høyere rett, som nærmest fikk et guddommelig stempel. I realiteten dreiet det seg om en kristen tolkning av naturretten. Den var overordnet den positive rett og åpnet for kritikk av okkupasjonsmaktens rettspraksis.
Våren 1941 holdt Berggrav et foredrag som han kalte «Når kusken er gal. Luther om plikten til ulydighet». Det var et kraftig oppgjør med den tradisjonelle, ukritiske lojalitet overfor statsmakten. Med sitater fra Luther argumenterte biskopen for at en luthersk kirke ikke bare har rett til, men også plikt til å være ulydig og gjøre motstand mot en stat som krenker retten. Den lydighet som apostelen Paulus pålegger de kristne i Rom. 13, gjelder bare rettsstaten, sa biskopen. På dette punktet brøt han radikalt med bibeltolkningen til ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet. Han begrunnet plikten til lojalitet mot de daværende makthavere med Paulus-ordet: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter!».
Bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn fra 1942 er gjennomsyret av respekt for retten. Her står det blant annet at en øvrighet som er «til redsel for sjelene når de følger Guds vei», ikke lenger er øvrighet etter Guds vilje. En slik øvrighet er en urettsstat, som en ikke skal bøye seg for. I brede lag av folket ble denne holdningen oppfattet som god etisk veiledning. Etter krigen har Berggravs begrunnelse for å begrense lydighetsplikten overfor staten til rettsstaten, fått gjennomslag i lutherske kirker rundt omkring i verden. På dette punktet har den norske biskopen bidratt til å endre luthersk etikk.
LES OGSÅ: Filosof Henrik Holm: «Å snakke om kristne verdier uten å snakke om Auschwitz, er lite overbevisende»
Det tredje grepet: Informasjon gjennom gudstjenester
I en situasjon hvor en ikke kunne nå ut til folk flest gjennom aviser og radio, ble menighetene informert gjennom kirkens gudstjenester. Budskapet fra kirkens ledelse ble gjort kjent fra prekestolen eller fra koret i de fleste kirkene. Om lag 1200 kirker var i bruk. I tillegg var det nærmere 3000 bedehus. En rekke av kirkeledelsens skriv ble også lest opp der, samt i frikirkene. Når folk i menighetene fornemmet at noe var på gang, gikk mange til kirke. En må kunne si at kirkens prekestol periodevis fungerte som kirkebakken i gamle dager. Det var der en fikk høre nytt.
Siden Quisling og hans folk så det som sin hovedoppgave å nazifisere det norske folk, gjaldt det å hindre opplesning av skriv fra kirkekampens ledere. Den 5. april 1941 sendte Kirkedepartementet ut et rundskriv som inneholdt retningslinjer for forkynnelsen. Der stod det at det inntil videre er «nødvendig at alle prester enten de står i partiet eller ikke, i sin forkynnelse lar det rent oppbyggelige og det evighetsmessige i evangeliet stå i forgrunnen slik at kirkens gudstjenester ikke berøres av den politiske spaltning som for tiden er et trist faktum i vårt folk.» Biskopene og de aller fleste av prestene gjennomskuet imidlertid disse «fromme» ønskene om å inderliggjøre forkynnelsen. Hensikten var å lamme kritikken av NS's ideologi og politikk. Men det lyktes ikke departementet med.
Jødeforfølgelsen
Da 92,3 prosent av presteskapet la ned sitt statsembete og brøt forbindelsen med Kirkedepartementet påskedag 5. april 1942, skjedde det i høymessen i forbindelse med opplesningen av Kirkens Grunn. Også kirkeledelsens protest mot jødeforfølgelsen, kalt Hebreerbrevet, 10. november 1942, ble lest opp i mange kirker og kristne forsamlingshus. Protesten hadde en klar melding: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Dessverre kom denne uttalelsen for sent til å kunne reise en bred opinion i folket mot antisemittismen og jødeforfølgelsen. Med støtte av NS ble over 700 norske jøder sendt sørover til dødelige konsentrasjonsleirer. Det er vondt å tenke på.
I en sum
De tre grepene – etableringen av en samlet kirkefront, betydningen av en høyere rett og opplesningen av viktige skriv fra kirkens prekestoler – var avgjørende for profileringen av kirkekampen. Kirkens offensive rolle hadde holdningsdannende virkning i brede lag av folket og gav håp om «ein betre vår eingong». Når vi nå minnes at det er 75 år siden frigjøringen av Norge, er det grunn til å takke alle dem som sentralt og lokalt stod opp mot nazistenes totalitære trykk.
LES MER:
• Naziregimes satsing på å vinne norske hjerter med musikk savner sidetykke
• Dømte nazistene etter andre verdenskrig – kaller Norge hyklersk
• Teologiprofessor: «Hitlers ariske Jesus er en advarsel til oss alle»
