Torleiv Austad

Professor emeritus i teologi

All teologi utformes i en kultur og et samfunn. Teologene påvirkes av tidsånden i sin samtid eller av andre religiøse, filosofiske og politiske tradisjoner som de måtte ha sympati for. Hvordan slår dette ut når det gjelder forståelsen av Jesus fra Nasaret? Hvorvidt har forskere en faglig forpliktelse til å styre unna moteretninger som står i fare for å fortegne Bibelens Jesus?

Nazismen

Teologihistorien har en rekke eksempler på hvor galt det kan gå hvis en ukritisk tilpasser seg samtidens ideologiske stemning av hva som er «rett» og «god» kristendom.

Ett av disse eksemplene er fra nasjonalsosialismens periode, der det ble tegnet et bilde av Jesus som ikke-jøde, ja sågar som arier. Den antisemittiske flodbølgen i Hitler-tiden hadde problemer med å godta at Jesus var jøde. En var derfor opptatt av å rense Bibelen for alt som var jødisk. Det gamle testamentet ble forkastet, og en tok sikte på å fjerne jødiske innslag i Det nye testamentet. Kirken trengte en ny bibeltolkning og en ny, kirkelig liturgi, som det ikke heftet noe jødisk ved. Målet var en germansk kristendom og en dejudaisert kirke. Men hva skulle en gjøre med Jesus?

LES OGSÅ: – Den psykologiske muren står fortsatt, sier Berlins forsoningsprest. For 30 år siden falt Berlinmuren.

Germansk kristendom

Interessen for å germanisere kristendommen har røtter i den økende bevissthet i Tyskland på 1800-tallet om egen herkomst og eget kall til å være «herrefolket» i verden. Det slo ut i en nasjonalistisk begeistring for det tyske folk (das Volk). I vide kretser hadde ordet nærmest en guddommelig klang og ble betraktet som en skaperordning. En hyllet sin folkelige tyskhet (das Volkstum) – egenarten ved det å være tysk. Dette førte til en stadig større skepsis overfor fremmede folkegrupper og ga grobunn for en rasisme som særlig rammet jødene. En så også ned på sigøynere (romfolk), tyrkere og arabere og andre som ikke tilhørte den ariske rase.

I Mein Kampf (1925) beskriver Hitler den ariske rase som grunnleggeren av tysk kultur. Kunst og kultur så vel som vitenskap og teknikk er så godt som utelukkende skapt av ariere. Det som konstituerer den ariske rase er deres blod og deres kultur. Etter hans syn svekkes rasens nivå ved blanding av blod. Det fører til at kulturen dør. Den største trussel for arieren er «jøden» (der Jude), presiserer Hitler. «Jøden» har ingen egen kultur, men snylter på andre. Derfor er det så vesentlig å forhindre at han får fortsette å suge til seg av den ariske rasens kultur. «Jøden» må fjernes!

«Deutsche Christen»

Blant ivrige antisemitter falt det ikke i god smak at Jesus i kirkens tradisjon var fremstilt som jøde. Ville det ikke være bedre å se bort fra ham og heller støtte den nyhedenske bevegelsen, som var på fremmarsj på 30-tallet? En gruppe som kalte seg «tyske kristne» (Deutsche Christen), ville ikke være med på det. De forsvarte Jesu sentrale stilling i kristendommen – men vel og merke i tysknasjonal innpakning. I disse kretser gikk en ut fra at en slik kristendom ville ha dypere klangbunn i det tyske folk enn den nyhedenske religion.

De «tyske kristne» organiserte seg i 1932 og sluttet seg i alt vesentlig til det nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet, nazipartiet, og jublet da Hitler kom til makten i 1933. Organisasjonen gikk i brodden for å skape en syntese av tyskhet og kristendom, og så på jødehatet som en lysende stjerne i evangeliet. Det ble ansett som legitimt å kombinere korset og hakekorset. I flere kirker ble antependiet (duken foran alteret) utsmykket med et stort hakekors. Hitlers rikskirke gikk aktivt inn for å frata personer av jødisk herkomst retten til kirkelige embeter i de protestantiske kirkene. Prestene skulle være ariere.

Organisasjonen Deutsche Christen hadde om lag 600.000 medlemmer. Bevegelsen fikk imidlertid støtte av en rekke prester, biskoper, teologiprofessorer og religionslærere og hadde betydelig innflytelse ved flere av de teologiske fakulteter. En undersøkelse av 147 protestantiske menigheter i Berlin har vist at 40 prosent av de 565 prestene i disse menighetene støttet de «tyske kristne» for kortere eller lengre tid.

LES OGSÅ: Mein Kampf tilgjengelig på norsk: – Boka er et hatskrift

Jesus - en ikke-jøde

For å gi Jesus en sentral plass i germansk kristendom måtte han tolkes i rammen av den nasjonalsosialistiske ideologi og politikk. Derfor var det viktig å kunne hevde at han ikke var jøde. En la avgjørende vekt på at han var fra Galilea. I 1938 skrev professor Hugo Odeberg i Lund en artikkel om Jesu morsmål. På lingvistisk grunnlag argumenterte han her for at Jesus ikke kunne ha vært jøde fordi han talte arameisk. Dette var et språk ganske forskjellig fra hebraisk. Med sin sofistikerte og allmenne form hadde arameisk større affinitet til Tyskland enn til den hebraiske språktradisjon, hevdet Odeberg. Han viste til at det i Galilea bodde folk fra forskjellige kulturer. Dit var det blant annet kommet assyrere etter bortføringen av store deler av den stedegne befolkningen i 722 f.Kr. Der var også folk vestfra.

Det hører med til bildet at Odeberg stilte seg positivt til nasjonalsosialismen og samarbeidet nært med teologer som tilhørte de «tyske kristne». Han la stor vekt på Jesu oppgjør med fariseismen og siterte Jesu dom over fariseerne i Joh 8,44: «Dere har djevelen til far.»

Tvilsom forskning

I 1939 ble det opprettet et «tysk-kristelig» institutt (Entjudungsinstitut) i Eisenach. Formålet var å drive forskning som ledd i arbeidet for å fjerne den jødiske innflytelse i tysk kirkeliv. Med pomp og prakt ble instituttet offisielt åpnet på borgen Wartburg, hvor Luther oversatte Det nye testamentet til tysk i etterkant av riksdagen i Worms i 1521. Instituttet hadde støtte fra elleve landskirker. Det gjaldt å redefinere kristendommen som en germansk religion basert på at Jesus ikke var jøde. Walter Grundmann ble akademisk direktør. I åpningstalen sammenliknet han instituttets oppgave med det som skjedde under reformasjonen, og sa at protestantismen må beseire jødedommen for å få fram Jesu sanne budskap. Målet er en «jøde-rein» kristendom. Grundmann slo også til lyd for at Jesus var mer hellenistisk enn jødisk, og at han var preget av arisk kultur.

Jesus – en arier

Blant enkelte framtredende tyske forskere og kulturpersonligheter både på 1800- og 1900-tallet var det enkelte som ikke nøyde seg med å hevde at Jesus var ikke-jøde. De mente at han også var arier. Blant dem som bodde i Galilea, kunne det ha vært folk av arisk opprinnelse, ble det anført. Men at Jesus virkelig var arier, var ikke lett å dokumentere. Teologene i og rundt Entjudungsinstitut strevde med å påvise at det var biologiske grunner for det. De gikk snarere ut fra en kulturell raseforståelse i tråd med Hitlers tankegang i Mein Kampf.

En understreket at den ariske kultur var høyverdig, og at den nesten utelukkende var et skapende produkt av den ariske rase. Siden Jesus hørte hjemme på dette nivået, lå det nær å tenke at han var arier. Det ga Grundmann og hans medarbeidere grunnlag for å fremstille Jesus som arier og kristendommen som en arisk religion.

LES OGSÅ: «Skuggesida til pasjonsspelet i Oberammergau kjem ikkje til syne i Vårt Lands fargerike reklame»

Ettertanke

I sin bok Historien om Jesus (2017) peker professor Halvor Moxnes på at forskernes bilde av Jesus i Hitler-tiden avspeiler datidens kulturelle og politiske situasjon i Tyskland med særlig vekt på framveksten av nasjonalismen og idealene om sterke ledere. Moxnes ser dette som «en farlig utvikling, med forskere som var preget av antisemittisme og som ville fjerne Jesus fra all sammenheng med jødedommen.» Hos noen teologer førte dette til teorier om en «arisk Jesus» og til støtte av Hitlers jødepolitikk. Nyere Jesus-forskning har imidlertid tatt avstand fra slike holdninger, påpeker Moxnes.

Når en i ettertid ser tilbake på hvordan begeistringen for den ariske Jesus kunne støttes av teologer og vinne innpass i ganske mange kirkelige kretser, er det åpenbart at tolkningen både av Bibelen og av kristendommen den gang var styrt av antisemittismen. De som gikk god for en slik teologi, tenkte og handlet ideologisk og politisk korrekt – sett med nasjonalsosialistiske øyne. Det fikk svært uheldige følger. Når nå det antisemittiske uhyre og andre former for rasisme dukker opp både her og der, er det grunn til å være på vakt og kjempe mot at det får farge våre holdninger, også i teologien og i synet på Jesus. Erfaringene fra Det tredje rike har også en videre adresse: Det er en advarsel mot å tilpasse kristendommen til populære og totalitære ideologiske trender med makt i kultur og samfunn.

LES OGSÅ: Nasjonalkonservative nyter godt av støtte fra Den katolske kirke

LES OGSÅ: I fangenskap ble generalen så sint over nazi-preken at han forkastet de evangeliske gudstjenestene