Nazipropaganda for full musikk

Med boka Propaganda og motstand tar han livet av myten om at musikklivet var labert mellom 1940 og 1945. Harald Herresthal har pløyd avisene og lest hver avertering av konserter i Oslo gjennom de fem krigsårene. I faktabokser har han listet opp konsertene, hvem som har musisert og hva som er spilt og sunget. På den måten henter han fram et forholdsvis ukjent bilde av livet i det okkuperte Norge.

Kostbar satsing

Oversiktene gjør at han nokså nøyaktig kan fastslå at Norge fikk besøk av mer enn 1000 tyske sangere og musikere i løpet av krigen. Blant dem var noen av de aller fremste musikere og dirigenter i verden. Berlinfilharmonien gjestet landet to ganger, og da Hamburgfilharmonien kom, var det med et følge på 150 musikere og sangere.

– Enorme summer ble brukt på å sende Tysklands fremste symfoniorkestre og solister til Norge. Oppdraget fra Berlin var klart: De norske hjerter skulle vinnes. Derfor var Oslo den eneste byen i Europa hvor det ble opprettet et operahus under krigen, forteller Herresthal.

LES MER: Nazi-gruppe driver valgkamp

En opera i måneden

Bygget i Stortingsgata 16 huset etter krigen Det Norske Teatret i 40 år og er i dag et fredet hotellbygg. I 1941 ble det gjort om til Deutsches Theater med egen losje for nazitoppen Josef Terboven. Det var på en byvandring her at Herresthal ble kjent med byggets historie. Han ville finne ut av hvilken musikk og hvilke musikere som fylte huset. Nå foreligger svaret. I løpet av de neste tre og et halv årene ble det på denne scenen satt opp utrolige 35 premierer på operaer og operetter. Ifølge tyske kilder kom publikum opp i en størrelse på 18.000. Med i tallet er alle de sårede, tyske soldatene som ble fraktet til Oslo fra Østfronten for å oppleve hjemlandets kultur.

– Dette er en del av byens musikkhistorie som er lite kjent, mener Herresthal som selv er organist og professor emeritus ved Norges Musikkhøgskole.

Kirkemusikk

Blant alle avisannonsene finner man også et høyt antall musikkandakter. Etter hvert som musikere reagerte og sa nei til å la seg bruke i propagandaen, trakk musikklivet seg tilbake til private arrangementer.

– Der foregår etter hvert hele det norske musikklivet. Det var illegalt, og en godt kjent hemmelighet, sier Herresthal.

Dette omtales i NS-avisene med stor irritasjon også for de musikere på denne måten unngikk skattlegging. Dette var et svart musikkliv. Dette gjaldt ikke bare klassiske musikere. En jazzmusiker er sitert på at det er mange godt betalte jobber å få.

– En stor del av musikklivet foregikk i kirkene særlig som musikkandakter. Økningen av slik andakter er enorm de første krigsårene. Alle korene som offisielt har nedlagt sin virksomhet fordi de ikke vil bli utnyttet av NRK, deltar på disse musikkandaktene.

Kjemp frimodig

Arild Sandvold var Herresthals orgellærer. Han hadde en radio gjemt blant orgelpipene slik at han kunne lytte til London. Han hadde også orgelkonserter uten at NS-biskopen visste om det. Til et misjonsjubileum i 1942 skrev han Misjonskantate med tekst av Ronald Fangen. Forfatteren hadde sittet i fengsel fordi han motarbeidet nazistene, og tekstene hans var forbudt framført. Da kantaten ble framført, var det i en musikkandakt som gikk NS hus forbi. Det er et verk som særlig under krigen og i tiåret etter var et av de mest framførte kirkemusikalske verkene i Norge.

– Teksten handler om kamp og framtidshåp. Det er lett å finne emner i Bibelen som er parallelle til krigshandlingene, sier Herresthal.

Kantaten ender opp i salmen «Guds menighet er jordens største under» der første vers ender med linjen: «Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår.» Og siste verset ender i orden: «Det er Guds eget ord: Du skal ha trengsel, men kjemp frimodig – se, jeg kommer snart.» Når kantaten kunne fremføres så mange ganger uten å bli forbudt eller sensurert, skyldtes det nok at konsertene ble kamuflert som musikkandakter.

Broderfolk

– Satset nazistene like mye i alle okkuperte land?

– Norge hadde en helt spesiell rolle. Det var her nazistene mente å finne røttene for det germanske. Nordmennene var broderfolket – det nærmest beslektede folk, mener Herresthal.

At Norge var viktig skulle utstillingen Normannafolket vise, og NS-myndighetene var lenge på jakt etter Snartemosverdet fra 500-tallet fordi det har et vevd bandolær utsmykket med hakekors. Det skulle synliggjøre de lange, historiske forbindelsene og slektskapet mellom Tyskland og Norge. Det ble fengselsstraff på professoren som ikke vil røpe hvor sverdet befant seg.

28. januar 1941 kommer Heinrich Himmler til Oslo og blir mottatt av en æresgarde på Fornebu. SS-kommandanten vil se helleristningsfelt og Folkemuseet. Han mente nordmenn var urgermanere og fikk en folkemusiker til å spille langeleik. For å bli bedre kjent med hardingfela, ville han at Eivind Groven skulle spille. Forespørselen ble håndtert av kona Ragna Groven som skjønte at mannen ville bli utnyttet i propagandaen. Hun sørget derfor for at det ble en mindre kjent folkemusiker som møtte Himmler. Nazitoppen var i Norge for å ta i ed de første frivillige i Waffen-SS. Med seg hadde han det som var regnet for å være Tysklands beste korps. Da Himmler returnerte til Berlin, fortsatt korpset videre til flere norske byer for å inspirere ungdom til å gå inn i Hirden.

LES MER: SV-strid om nazi-forbud

Vil ikke dømme

Harald Herresthal har ikke gjort boka til noe moralsk oppgjør.

– Mange trodde musikklivet kunne fortsette som før. Etter hvert tetnet det til, og etter krigen er det lett å spørre «hvorfor sluttet du ikke med en gang». Musikere trengte et leve brød. Dessuten er det er så mye uklart at jeg ikke har lyst til å gå ut og bedømme noen, sier han.

Når det gjelder komponister som Christian Sinding, David Monrad Johansen og Signe Lund er det fortsatt slik at deres forhold til nazismen blir trukket fram. Herresthal synes det er relevant når det er deres biografier det handler om, men at det bør være irrelevant når det gjelder framføring av deres musikk.

– Det er ikke lenge siden forfatterforeningen offentlig unnskyldte at noen av medlemmene urettmessig ble dømt av den såkalte «æresretten». En liknende granskning på musikkens område ville på samme måte avdekket at flere musikere etter krigen urettmessig måtte leve med et stempel som overløper, sier forfatteren.