Norge svikter muslimske kvinner som vil skille seg

Rania Al-Nahi

Teologistudent og styremedlem av Hikmah-huset

For et par uker siden fikk jeg nyheten fra Danmark om at en muslimsk dansk kvinne ble drept i Syria av eksmannen, fordi hun ønsket muslimsk skilsmisse. Trebarnsmoren Huda Ali Ahmad utdannet seg til å bli frisør og ønsket å leve et fritt og selvstendig liv i Danmark. Mot eksmannens vilje søkte hun religiøs, muslimsk skilsmisse. Det måtte hun bøte med livet for: Huda og hennes 9 år gamle sønn ble funnet steinet til døde i Syria.

Jeg har selv opplevd en vanskelig skilsmisse

Nyheten gjorde meg opprørt og sint. Jeg har nemlig advart fra før om at kvinner vil bli drept hvis man ikke tar religiøs skilsmisse på alvor. Jeg fikk selv problemer da jeg ba om skilsmisse fra min moské i Norge, og jeg får flere henvendelser fra fortvilte kvinner over hele landet som sliter med samme problematikk. De forteller det samme, at de har store problemer med å få godtatt en religiøs, muslimsk skilsmisse.

Denne erfaringen har kastet meg ut i en personlig reise, fra avmakt til kunnskap og styrke. Jeg har holdt foredrag om tematikken, og reist til London for å gjøre undersøkelser. Konklusjonen jeg kommer frem til, er den samme: Etter norsk lov kan man få skilsmisse hos fylkesmannen, eller ved dom, men i mange muslimske miljøer godtas ikke sivilrettslig skilsmisse før ekteskapet er religiøst opphevet.

Med skilsmisse følger stigma og vold

MiRA Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn tok opp dette problemet allerede på begynnelsen av 2000-tallet, da leder for MiRA-senteret, Fakrah Salimi, oppfordret regjeringen til å sette søkelys på dette både nasjonalt og internasjonalt. Mye har skjedd siden Salimi skrev om dette i 2003. I 2016 kom Tone Linn Wærstads doktoravhandling om samme tema. I tråd med FNs kvinnekonvensjon er Norge forpliktet til å hindre at kvinner diskrimineres når ekteskapet avsluttes. Men Wærstads doktorgradavhandling peker på at her svikter norske myndigheter muslimske kvinner med innvandrerbakgrunn: Når norsk rett møter muslimsk familierett og teologisk rettspraksis, blir menneskerettighetene til innvandrerkvinner brutt.

Det kan være vanskelig for kvinnen å få anerkjent den norske skilsmissen i opphavslandet eller i sitt miljø i Norge. Resultatet er at kvinnene kan oppleve æresvold, utfrysing, og stigma i sitt eget miljø, og at det blir vanskelig for henne å gifte seg på nytt. Hvis hun skulle finne på å gjøre det, risikerer hun i verste fall å bli tiltalt for bigami i opprinnelseslandet.

LES OGSÅ: Måtte velje mellom ektemann eller å vere imam

Muslimske kvinner kjemper mot æreskultur og diskriminering

Mange tenker at hvis du er praktiserende muslim, eller går med hijab, så kan du verken være feminist eller for likestillingskampen. Det er ikke forenlig med kvinnekampen og 8. mars. Slike ting får samfunnsdebattanter med muslimsk bakgrunn ofte høre når de ytrer seg offentlig.

Men det stemmer ikke. Aldri før har det vært flere minoritetskvinner som har deltatt i samfunnsdebatten. Aldri før har det vært så mange minoritetskvinner som har gått i 8. mars-toget under ulike paroler. Vår kamp er en felles kamp.

Muslimske kvinner har i flere tiår kjempet mot patriarkatet, æreskultur og diskriminering. I likhet med alle andre kvinner ønsker vi å bli synliggjort og inkludert. FNs kvinnekonvensjon og menneskerettigheter skal gjelde for alle, uavhengig av tro og bakgrunn. Det er en felles kvinnekamp. For å parafrasere Audre Lorde: Vi må erkjenne våre forskjeller for å kunne ta tak i de forskjellige behovene.

Kvinnekampen i muslimsk kontekst har parallelt med vestlig kvinnekamp også foregått i over hundre år. Kampsakene har vært de samme, alt fra lik rett til utdanning, lik rett til arbeid, fri fra kjønnsrelatert vold, og æresvold, retten til å bestemme over egen kropp og likestilling i hjemmet. De siste ti årene har kampen for kvinnenes plass i moskeen vært en viktig kampsak. I år er det kvinners rett til å skille seg som står øverst.

Skilsmisse på kvinnenes premisser

Men hva er løsningen? Både islamsk rettspraksis og norsk lov gir kvinner rett til skilsmisse. Problemet er at i tradisjonell islamsk tekning stilles det høyere krav til kvinner enn menn. En islamsk domstol er uaktuell i Norge. Å gi imamer denne oppgaven er heller ikke så lurt, da de fleste trossamfunn ikke har kvinnelig representasjon i styre. Kvinneperspektivet er ikke til stede, og trossamfunnet er ikke likestilt. Men en form for råd, eller et organ uavhengig av trossamfunn kunne vært en løsning. Rådet kunne, med begrenset mandat, jobbet tett med både kvinner, trossamfunn og myndigheter.

Likestillingskampen er ikke over for mange muslimske kvinner. En ting er sikkert, og det er at vi trenger en nasjonal standard for religiøs skilsmisse, og det bør være på kvinnenes premisser.

LES MER:

[ – Det blir feil å si at feminismen alltid har vært sekulær ]

[ For Amina Wadud er spørsmålet om Gud er kvinne eller mann uvesentlig ]