Hilde Langvann
Daglig leder, Hjelpekilden Norge
Hver gang religiøse utbrytere står fram med sin historie for å fronte mangelen på et profesjonelt hjelpetilbud eller for å adressere negativ sosial kontroll i religiøse miljøer, kommer gjerne følgende reaksjoner:
• Historiene oppleves som et angrep på kristne trossamfunn. Media kritiseres for å bidra til stigmatisering. Noen hevder seg forfulgt. Det reageres på at deres trossamfunn er nevnt i samme setning som et trossamfunn de selv mener er en sekt.
• Historiene fra utbryterne avvises siden de ikke er representative pga: 1. Trossamfunnene de kommer fra er egentlig ikke kristne. 2. Miljøet de kommer fra er lite og spesielt 3. Utbryternes utfordringer skyldes umodne foreldre, ikke trossamfunnet 4. Hendelsene ligger langt bak i tid.
• Historiene er fortalt av misfornøyde eksmedlemmer som gis en talerstol de ikke burde hatt. Det hevdes at kristne miljøer tiltrekker seg folk med psykiske problemer, og at slike sårbare mennesker lett misforstår. Det vises til at alle de andre medlemmene er lykkelige og fornøyde med sitt medlemskap, og de stiller seg uforstående til fortellingene fra tidligere medlemmer. De forteller implisitt at «det er ikke oss, det er deg»
• «Whataboutism». Hvorfor snakker dere ikke heller om (sett inn det som passer)?
LES OGSÅ: BCC lukket dørene for TV2s dokumentarserie: – De hadde en annen agenda enn de først sa
Ubehagelige teknikker
Dette så vi nå sist etter premieren på den kritikerroste filmen Disco, og dette så vi etter tredje episode av Tv 2s «Norge Bak Fasaden»: «I Guds navn». Og det er den kristne dagspressen som leder an.
Gjennom overskrifter som «1-0 til Smiths venner» bidrar Vårt Land til å sabotere det som kunne vært en viktig debatt. Et godt eksempel på det samme kan vi høre i en paneldebatt om Disco, som ligger tilgjengelig på Vårt Lands Podcast. «Det miljøet du tilhørte, er et ekstremt marginalt lite miljø, Christine, det er få som har opplevd det du har opplevd,» sier Vårt Lands religionsredaktør, Alf Gjøsund. «Dette er en generalisering og en stigmatisering av frikirkeligheten som ikke stemmer», sier Hillsong-pastor Andreas Hasseløy etterpå. Det er tydelig at ingen av disse to har forstått filmens budskap om det å miste sin stemme i et kontrollerende miljø, og hvordan veien blir kort til radikalisering. Det viktigste her er likevel de ubehagelige teknikkene som brukes for å avvise debatten.
Jeg er lei
Jeg tenker det er nok nå. Jeg er lei av å høre fra religiøse som går i offerrollen, og jeg er lei av en kristen dagspresse som kveler en viktig debatt i fødselen. Jeg er lei av manglende empati, unnvikende svar, bagatellisering og likegyldighet.
Denne gangen ønsker jeg at vi adresserer det som er kjernen her: Menneskene som har det vanskelig. Et trossamfunn må gjerne lage fine videoer om hvor fint de har det, men når en 16-åring fra det samme trossamfunnet tar kontakt med oss samme uke og forteller at hun ikke lenger har lyst til å leve på grunn av presset hun blir utsatt for, så er det noe som er feil. Hva med å fokusere på dette? Hva kan vi forandre på i vår kultur som gjør at 16-åringer ikke ønsker å ta sitt eget liv?
Vondt hele livet
Jeg vil at alle trossamfunn som mottar statlig støtte i Norge skal ha en egen strategiplan om negativ sosial kontroll. Jeg vil at alle trossamfunn skal reflektere over tematikken, ha kunnskap om hva denne kontrollen er og hvorfor den er skadelig. Og jeg vil at de aktivt skal motarbeide slike tendenser i sitt eget miljø.
Jeg vil at myndighetene skal følge opp arbeidet de startet for tolv år siden, da det var en helsepolitisk målsetting at det ordinære hjelpeapparatet skulle få økt kunnskap om denne tematikken. Jeg vil ikke se flere avslagsbrev fra DPS der det vises til at de ikke har nok kunnskap om tematikken for å kunne hjelpe.
Jeg vil at noe skal gjøres. Jeg vil ikke høre mer om tenåringer med selvmordstanker. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som blir uføre av psykiske grunner etter å ha gjennomgått en religiøs bruddprosess. Jeg vil ikke høre mer om mennesker som har hatt det vondt hele livet. Jeg vil at det skal finnes et godt hjelpeapparat som har kunnskap og kompetanse.
Mister støtte
Fra 1. januar 2020 er det dessverre ikke lenger mulig å drive Hjelpekildens virksomhet. Uten prosjektstøtte, grunnstøtte eller driftsstøtte, så evner vi ikke å gi et tilbud til mennesker i religiøse bruddprosesser. Hvem skal følge opp dette arbeidet nå? Hvem skal ta telefonhenvendelsene fra lærere, barnevern, helsesøstre og andre som møter ungdommer som vokser opp i lukkede religiøse miljøer? Hvem skal følge opp unge mennesker som står overfor sitt livs vanskeligste valg, og nå risikerer å stå uten familie og nettverk i en verden de alltid har blitt fremmedgjort for? Hvem skal følge opp de enkelte slik at de får tilbud om en samtalegruppe, en samtalepartner eller støttekontakt? Hvem skal fortsette å arbeide for økt forskning og kompetanseheving i hjelpeapparatet, slik at fremtidige religiøse utbrytere blir møtt på en bedre måte, og slik forebygge arbeidsuførhet og alvorlige psykiske etterreaksjoner?
Jeg er sinna
Jeg skal innrømme at jeg er sinna. For jeg er sliten. Det er kommet rundt 35 henvendelser den siste uken, og en søndagskveld brukes til å svare på de siste e-postene. Det er vonde historier, og det er hjerteskjærende at så mange har hatt et vanskelig liv i så mange år. Og det er hjerteskjærende at vi ikke lenger kan gi disse menneskene et tilbud. Men dette skal vi altså ikke snakke om. Vi skal nok en gang snakke om hvor urettferdig behandlet et trossamfunn er.
LES MER:
[ Svarer på kritikken fra Brunstad Christian Church: TV 2 sier de ble motarbeidet hele veien ]
[ Muslim om TV2-dokumentaren om BCC og Jehovas vitner: «Norsk hykleri på sitt beste» ]
[ Jehovas vitner risikerer ekskludering hvis de stemmer ved valg ]