1–0 til Smiths venner

– Hvorfor er det ikke mer debatt om dette i Norge? spør TV 2-journalist Kadafi Zaman i serien Norge bak fasaden. Han har laget program om lukkede trossamfunn og bruker «Smiths venner» og Jehovas vitner som eksempler. Det retoriske spørsmålet følges opp med et nytt: «Hva vet vi egentlig om disse menighetene?»

Rene drømmespørsmål for en avis som Vårt Land.

I snart 75 år har vi sagt at tro og religion er viktig. At det er masse her som både angår oss og kan engasjere bredt. Derfor har vi holdt debatten om både lukkede og åpne trossamfunn gående år etter år.

Dersom alle frivillige organisasjoner i Norge hadde vært utsatt for så mye kritisk journalistikk som de kristne organisasjonene er, ville det vært et fremskritt.

Om TV 2 og journalistene Janne Amble og Kadafi Zaman har fått dette med seg, er jeg usikker på etter å ha sett Norge bak fasaden denne uken.

Hva har Oslo symposium med saken å gjøre?

Reportasjen begynner på Norge IDag-arrangementet Oslo Symposium. Her har de fått en taler på video som advarer mot NRK, TV 2, VG og Dagbladet. TV 2 forteller ikke hvem han er, men vi gjenkjenner ham som Frank Søgaard, pastor i De frie evangeliske forsamlinger (DFEF) i Oslo.

Søgaard er et stykke ute på høyrefløyen teologisk, muligens også politisk siden han taler på symposiet, men hvorfor er han med i reportasjen? Det henger i løse luften, siden menigheten og trossamfunnet hans er det motsatte av lukket.

Bare det siste året har Søgaard kommet med friske offentlige uttalelser mot ledelsen i sitt eget trossamfunn og får tydelige svar tilbake. Er det noe de er vant med i dette trossamfunnet er det åpen debatt.

Masse Jehovas vitner

Store deler av programmet handler om møter med såkalte avhoppere. Ingen av dem har vært tilknyttet Smiths venner – eller Brunstad Christian Church (BCC) som de heter, de fleste har derimot erfaringer fra Jehovas vitner. De to trossamfunnene er svært forskjellige, men i dokumentaren sauses de sammen.

Hva BCC, angår er selve substansen i TV 2s program at intervjuobjektene trekker seg – og de selv slipper ikke inn bak de «lukkede dørene».

Et litt merkelig poeng, akkurat dette. Vi har gjort en god del kritisk journalistikk på BCC – på samme måte som vi gjør kritisk journalistikk på andre kristne trossamfunn. Vi har kritisert dem på lederplass og intervjuet kritikere og avhoppere. I vår fortalte vi at tidligere ledere – hvis ettermæle fortsatt er viktig i BCC – har redigert grunnleggerens skrifter – åpenbart av hensyn til egne teologiske preferanser.

Men vi har ikke problemer med å komme inn bak dørene deres. I sommer prøvde tvert imot kommunikasjonslederen å få oss til å prioritere stevnet deres på Brunstad. Det hadde vi dessverre ikke mulighet til.

Klokt å si nei?

Dersom BCC hadde åpnet opp for TV 2 måtte selskapet kanskje droppet hele programmet. Kanskje var nei-et fra kommunikasjonsleder Berit Hustad Nilsen en gavepakke til dem.

Jeg tror ikke det er klokt å avslå slike henvendelser, la heller mediene operere fritt og ta det som kommer, er mitt råd.

På den annen side, som den tidligere TV 2-profilen Kjetil Tveit Hasselberg sier til Vårt Land: «Hvis jeg ble spurt om å stille i en reportasje på TV2, og senere fant ut at arbeidstittelen for programmet var «norske drittsekker». Da ville jeg ikke blitt med.»

BCCs vegring er i det minste ganske forståelig.

Ut i åpenhet

Det er et moment til her: BCC er et trossamfunn i sterk endring. De har vært lukket, ingen tvil om det. De er på vei ut i åpenhet.

For noen år siden ville det vært utenkelig at mannen som formelt er trossamfunnets forstander – Harald Kronstad – ville kledd seg i svart og demonstrert mot overgrep foran Oslo S sammen med andre norske kirkeledere. I forrige uke siden gjorde han det.

Mens vi tidligere aldri møtte dem på felleskristne arrangement, hender det stadig nå. For noen år siden ville det vært utenkelig at de gikk i dialog om formuleringer i teologien deres som er egnet til å misforstås. Nå gjør de det.

De er ganske sårbare i denne fasen. For selvsagt er både ledere og medlemmer på ulike steder i prosessen. Noen er fortsatt veldig skeptisk til journalister. Det er de for så vidt i de fleste konservative kristne miljøer. Men mer i BCC enn andre steder. De føler seg absolutt ikke trygge.

Det henger blant annet sammen med gudstjenesteformen deres. Den er sterkt preget av frie vitnesbyrd som ofte er svært personlige og preget av sterke følelser.

I tillegg kommer det store, men selvsagte paradokset: Nettopp fordi de er i ferd med å åpne opp, er mulighetene bedre enn noensinne til å bli såret av journalister som ikke forstår.

Selvsagt er det mye jeg er uenig med BCC om

For 30 år siden var jeg medlem av BCC selv. Jeg har kritisert dem ganske mye gjennom årene. Som medlem av Den norske kirke er jeg fortsatt uenig med deler av teologien deres. Og med måten de utnevner ledere på.

Jeg ville ikke trives i et trossamfunn som legger så stor vekt på dugnad og kollekt. Jeg ville ikke akseptert en egen giver-app på telefonen. Min lokale menighet i Den norske kirke bruker Vipps, det får holde.

Lederens formue er et kapittel for seg. Dagens Næringsliv har skrevet flere artikler om temaet. De har ikke funnet noe ulovlig, men inntrykket av at noe ikke er helt bra, har festet seg. Det har gitt BCC en omdømmeutfordring som de sliter med fremdeles.

Det er muligens slike artikler som får Janne Amble til å si : «... men at lederne er så rike, det er jo ...» og Kadafi Zaman til å svare: «... ja ... uhm ...».

Hva prøver de å si? Og hvilket tilsvar kan man gi på «... ja ... uhm ...»? Som journalistikk er dette altfor lettvint.

Norske trossamfunn fortjener en fair og grundig journalistikk. Det var ikke TV 2 i nærheten av å levere denne gangen.

Uheldigvis for TV 2 forstår BCC gamet litt bedre nå. De fortalte sin egen versjon av historien på bcc.no. Så langt er stillingen 1–0 til BCC.

Les også:

[ BCC lukket dørene for TV 2s dokumentarserie: De hadde en annen agenda enn de først sa ]

[ Den nye sannheten om Smiths venner ]

[ BCC vil ut av isolasjonen ]

[ BCC formulerer sitt trosgrunnlag på nytt ]

[ Vårt Land mener: BCC har fortsatt en vei å gå mot åpenhet ]