Jeg hadde gjort det for femten år siden. Hadde noen stått med en pistol til hodet mitt og spurt meg om jeg ville dødd for Jesus hadde jeg sagt et rungende ja. For det var sånn det skulle være. Det var sånn det var. Hadde noen satt en pistol til hodet mitt og stilt det samme spørsmålet i dag hadde jeg nok spurt vedkommende hvorfor jeg måtte dø for Jesus. Har ikke allerede Jesus dødd for meg, er ikke det nok? Skylder jeg Jesus samme tjeneste for å være en god kristen?

LES OGSÅ: Kinoaktuelle «Disco» dykker inn i karsimatiske menigheter: – Utrolig sterk historie, mener United-pastor

Så meg selv

Jeg har nettopp sett filmen Disco. Om Mirjam som danser disco, er en «god» kristen og vil følge Jesus. Jeg gråt meg gjennom filmen, både fordi det gjorde vondt å se et menneske ha det så mye vondt og fordi det var som å se lille Christine. Lille Christine som gjorde alt i verden for å være den beste kristne hun kunne være. Lille Christine som dømte alle vennene sine til helvete fordi de måtte forstå at de måtte vende om for å følge Jesus. Å følge Jesus krevde innsats og dedikasjon. Og gudfryktighet.

Får lyst til å kaste opp

Gudfryktighet. Et ord som i dag får meg til å grøsse. Når jeg hører andre bruke ordet får jeg litt lyst til å kaste opp. Kanskje jeg om ti år kan forbinde ordet med noe godt, men nå, mange år etter at jeg brøt med menigheten er det fortsatt et vondt ord. Jeg forbinder det med pastorens strenge ord: «Christine, du må huske å være gudfryktig.» «Christine, vi må leve et gudfryktig liv sammen.» Trusselen jeg følte av de ordene sitter enda i meg, fordi jeg visste at om jeg ikke var gudfryktig kom jeg til å ende i helvete med alle de andre gudløse.

LES MER: Christine Andreassen forteller om demonutdrivelser og frykt i oppveksten i «Nyhus & Dokka»

Var bare et barn

Jeg var et barn da jeg ble sendt på soldatleir i Danmark. Jeg var med gruppen for de andre barna, de under 13. Vi fikk opplæring i å gjemme oss og opplæring i å dø for Jesus, fordi endetiden var nær. Jeg var et barn da jeg sa: «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.» Jeg var et barn da de ropte «ALARM» på soldatleiren i Danmark og fikk meg til å løpe ut i skogen for å gjemme meg. Jeg var et barn da jeg pustet i kremmerhus laget av avispapir for å drive ut demonene mine. Jeg var et barn da jeg gråt i senga om kvelden fordi jeg var så redd for å komme til helvete fordi jeg hadde baksnakket venninnen min. Jeg var et barn da jeg skrek etter mamma på natten fordi jeg var helt overbevist om at skyggene på rommet mitt var demoner som skulle ta meg. Jeg var bare et barn.

Viktig film

Disco er en film som kan vekke sterke følelser for mennesker som har opplevd usunn religiøsitet, det gjorde den for meg. Allikevel kommer jeg til å se den igjen, og jeg kommer til å anbefale venner, prester, biskoper, diakoner, trosopplærere og kateketer å se den. Fordi på tross av at den vekker følelser og vonde minner er det en viktig film. Ikke bare for de som har opplevd usunn religiøsitet, men for alle.

LES OGSÅ: Jan-Aage Torp møter sønnen Anders etter flere år fra hverandre: – Angrer på at jeg kalte ham «Fragells lakei»

Takknemlig

Jeg er snart ferdig utdannet prest. Jeg skal ikke være den presten som kun snakker om usunn religiøsitet og hvor vondt det kan være, men det er en bagasje jeg bærer med meg og som jeg løfter frem når filmer som Disco blir lansert. Fordi det er viktig. Det er viktig å snakke om hvordan religion kan utføres på en skadelig og farlig måte som den gjorde mot meg som ung. Og som har rammet så utrolig mange mennesker. Det er viktig å snakke om hvor vanskelig og vondt det er å bryte med en menighet som gjør deg vondt. Derfor er jeg takknemlig for filmen Disco. Jeg er takknemlig for temaene den tar opp, og jeg håper den skaper et rom for mange samtaler om hvor vond usunn religiøsitet kan være.

Ny gudsforståelse

Jeg var heldig. Jeg jobbet meg gjennom det vonde med masse hjelp fra psykolog så jeg seira over angsten og den posttraumatiske lidelsen. Også møtte jeg en kirke som tok meg imot med åpne armer. Som lot meg stille alle mine spørsmål uten å se stygt på meg. Som spurte meg hvorfor jeg tenkte at jeg kunne helbrede homofile. En kirke som sakte, men sikkert viste meg en helt annen gudsforståelse. En Gud som elsker meg ubetinga og en Gud som viser uendelig med nåde. En Gud jeg ikke trenger å være redd for. En Gud jeg ikke trenger å være soldat for. En Gud jeg ikke trenger å dø for.

Christine Josephine Andreassen

Teologistudent og tidligere medlem av Oslokirken