Liturgisk enhet og ekteskap

Det er ikke dagligkost at det pågår en oppheta debatt over flere uker om noe så faglig spesifikt som gudstjenestens ordo. Som liturgiker har jeg fryda meg stort over engasjementet. Ordo er den latinske fagtermen for de enkelte liturgiske delenes rekkefølge i gudstjenesten, en struktur der samlingsdelen innleder orddelen, etterfølges av forbønnen og leder oss over til måltidet som kulminerer i utsendelse. Debatten oppsto etter bispeutnevnelsen i Stavanger i forrige måned. Noen mente at utnevnelsen skjedde på grunn av kandidatenes syn på likekjønna vigsel. Andre mente den skjedde på grunn av en liturgisk praksis i Stavanger bispedømme der noen menigheter har lagt nattverden til gudstjenestens begynnelse.

Dette førte til en engasjert diskusjon om ordoen. Det vil si, debatten har vel gått mer i retning av å dreie seg om hvilken grad av frihet det skal være i en gudstjeneste. Det kan derfor være nyttig å minne om dette: Det er lagt stor vekt på liturgisk frihet i Den norske kirke. Fleksibilitet, stedegengjøring og involvering har vært kjerneverdier helt fra reformens start i 2003. Det er lagt til rette for variasjon og lokale tilpasninger. Det er ingen som ikke ønsker liturgisk frihet!

Les mer: Liturgien er med på å gjøre Den norske kirke til hva den er, ifølge teolog Merete Thomassen.

Bibelsk forelegg. 

Det som derimot aldri har står til debatt, er ordoen. Argumentene for dette går langs to spor. Det ene er bibelsk og historisk: Ordoen går langt tilbake, helt tilbake til Det gamle testamente. I 2. Mosebok 19-24 mottar israelittene Guds ord, deriblant budene, før de spiser og drikker. Mønsteret er tydelig flere steder. Guds ord lyder alltid før måltidet. Det skjer ved innstiftelsen av nattverden skjærtorsdag, der skriftene leses og bønnene bes før Jesus holder måltid. I den vidunderlige fortellingen om Emmausvandrerne, Lukas 24, 13-35, går Jesus sammen med disiplene etter oppstandelsen, utlegger skriftene for dem, og inviteres til å holde måltid med dem. «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?», sa de etter måltidet. Dette er et viktig bibelsk forelegg for ordoen: Hjertet brenner når Guds ord blir utlagt for oss, og som en følge av det kan den kristne kirke spise måltidet i fellesskap med den oppstandne Kristus. Ordoen videreføres i urkirken og oldkirken. Allerede i år 150 finner vi en fullt uttegna ordo hos Justin Martyr.

Minste felles multiplum. 

Det andre argumentasjonssporet er økumenisk. Siden urkirken har kristenheten delt seg i mange kirkesamfunn over hele verden, og gudstjenestefeiringa har naturligvis tatt farge av sin lokale og historiske kontekst. Den liturgiske bevegelsen oppsto på 1850-tallet, en økumenisk bevegelse som gjennom åra har fått svært ulike nedslag. Gjennombruddet kom under Det annet vatikankonsil 1962-1965.  Alt fra høykirkelige katolikker til aktivistiske politiske teologer bekjenner seg i dag til den liturgiske bevegelse. Det er mange måter å feire gudstjeneste på, og den liturgiske bevegelse ønsker å gi rom for dette. Men ordoen har hele tida vært et minste felles multiplum. Selv om både teologi og uttrykksmåter kan være svært forskjellige, har alle vært lojale mot ordoen. Gordon Lathrop, den fremste lutherske liturgikeren i vår tid, sier at uavhengig av vår varierende liturgiske praksis, er ordoen noe som skaper den tilhørigheten vi trenger til gudstjenesten: «Text next to text. Word next to meal.»

Les mer: Frykter folkekirke uten folk

Hjerter i brann. 

Mange av argumentene som brukes for og mot ordo i denne debatten, er identiske med dem som brukes for og mot likekjønna vigsel. Jeg vil si at brudd på ordo bryter en tradisjon som går tilbake til Bibelen. De som er mot likekjønna vigsel, vil si nøyaktig det samme: Det er brudd med en samlivsform som går tilbake til Bibelen. Hvordan kan vi da leve med kjærlighet til hverandre, som kristne i samme kirke, uten å bli utslitt av krangling? Dette er ikke lett for noen, men for min del avgjøres saken av dette: Kirken bekjenner ikke troen på en samlivsform, men på ham som setter våre hjerter i brann og deretter inviterer oss til måltid.