Det må være en mann som står bak uttrykket «Som julekvelden på kjerringa». Uttrykket brukes for å beskrive at julaften plutselig er der, uten at man har fått forberedt seg. Altså slik en mann gjerne har det. Det er ikke tilfeldig at gullsmedbutikkene har rekordomsetning på formiddagen den tjuefjerde desember.
Kjerringer, derimot, har et prosjekt gående som forsterkes rundt juletider hvert år, og som driver dem hardt gjennom hele desember: De må sikre barna gode barndomsminner. Og minnene knyttet til advent og julefeiring er ekstra verdiladde. Mødre legger all sin prestisje i at barna skal kunne se tilbake på barndommens jul med stor glede. I så fall er «prosjekt lykkelig barndom» avsluttet, og de kan føle seg vellykket i morsrollen.
LES OGSÅ: Beskytter oss fra julens mas
Lukt av hjortehorn.
I mors egen minnebank ligger nemlig minnene og skinner. Hun husker hvordan hver skoledag i desember var fylt av forventning om hva som ventet henne når hun kom hjem. Mens desembermorgenen ennå er i svart-hvitt og læreren tenner det første lyset i adventsstaken, ser hun for seg smultgryta som hennes egen mor har tatt fram dagen før. Det vil lukte hjortehorn langt ut på gårdsplassen når hun kommer hjem med skolebussen. Er hun riktig heldig, har økonomien strukket langt nok til å spandere åtte egg, og dermed dobbel porsjon. Da kan det bli hjortehorn til ettermiddagskaffen hele desember. Men åtte egg er selvsagt i meste laget når mor i huset er hjemmeværende, og én inntekt skal holde til så mangt før jul.
Mens himmelen utenfor klasserommet går over i fargesending og røyken fra fyrstikka blander seg med lukta av våte polvotter til tørk på varmeovnen, tenker hun på julepynten hun skal lage under ettermiddagens juleverksted. Det skal bli nye lenker, som erstatning for dem katten tok i fjor. De skal spille julemusikk mens de sitter rundt bordet. Og i morgen er det hennes tur til å åpne adventskalenderen. Slik vil det fortsette i hele desember. Lykkestundene står i kø. Heretter vil det bare bli bedre, i tjuefire dager framover.
Selvpålagt øvelse.
Sannsynligvis idylliserer vi slike barndomsminner. Likevel er drømmen at barna skal få arve idyllen. Som personlig ansvarlig for barnas adventsminner, hender det imidlertid at mødre føler ansvaret for tjuefire forventningsmettede dager tynge. Advent har kommet med krav som vi stiller til oss selv for at vi skal prestere like godt som våre hjemmeværende mødre gjorde. Det er en selvpålagt øvelse som vi vanskelig kan vinne. Syttitallsmødre flest var hjemmeværende eller arbeidet deltid, og kunne lage deigen klar før barna kom hjem. Selv har vi som yrkesaktive mødre med lite tid, kjempet med svidde fingre på et glovarmt krumkakejern og tårer i pepperkakedeigen som klistrer seg til benken, i konkurranse med stilene som skulle vært rettet, og rapportene som skulle vært levert. Ja, vi har råd til å doble deigen, selv om det blir åtte egg. Men det koster oss dårlig samvittighet for at det ikke er tid til å lese hvert kapittel av Snøsøsteren, eller hugge juletreet i skogen selv, med hjemmebakte boller og kakao i sekken.
Det er ikke barna som krever det, men standarden vi selv har satt. Som barn var vi fornøyde med en adventskalender med bilder fra juleevangeliet bak hver luke. Ingen sjokolade, ingen hårstrikk, duftlys eller legoklosser. Men det er en annen tid, nå. Barna må få det beste. Og har du først startet med kalendergaver for det første barnet, har du det gående, med tre kalendere ganger tjuefire forventninger å oppfylle.
LES OGSÅ: Dette vil vi gi bort
24 dager.
Advent skulle innebære tid til refleksjon, juleverksted og ettermiddagskaffe med hjortehorn. Virkelighetens desember kommer som en årlig, beslektet utgave av TV-serien 24: Vi mødre har 24 dager på oss til å sikre barna en lykkelig barndom. Det er en stritt løp. Men vi gjør så godt vi kan. Om det så skal koste oss åtte egg.
