Gaver bringer frem det beste i oss, i hvert fall når de er skikkelig gjennomtenkt: I et magisk øyeblikk røpes glede eller skuffelse når papiret flerres av og mottageren skjønner at akkurat­ du har skjønt hva den andre ­ønsker seg. Eller ikke.

Men er det egentlig noen som liker selve julehandelen? Nei, førjulstiden, med skingrende julemusikk og stressede mennesker som skumper borti deg på vei mot pakkedisken, er kun et nødvendig onde på veien mot gavens hellige øyeblikk.

Melbergs pausested

Dette maset blir spesielt ille på kjøpesentre eller handelsknutepunkter som Aker Brygge. Alt handler om klingende mynt – kjøpe og pakke, bære og putte i poser – og veien mellom butikkene blir i beste fall satt på pause med en tilsneket kaffe eller en kjærkommen kakebit. Innklemt mellom handelsdiskene og betalings­automatene er det lett å glemme seg selv – og enda vanskeligere å finne ro.

Innimellom tenker jeg på hvor fint det hadde vært med steder som kunne budt på noe annet enn handelsstandens salgsfremstøt og nisse-rekvisitter under disse handlerundene. Et sted hvor det var mulig å hvile, men kanskje også undre seg, tenke på noe helt annet enn White Christ­mas, ribbe og gløgg.

I år ble ønsket innfridd – jeg fikk en gave før juleaften – for Elin Melbergs installasjon Encircled Inward er akkurat dette. Plassert midt i en kjempemessig dom på Aker Brygge tilbyr den noe helt, helt, annet: Et midlertidig åsted for sinnsro og munter anti-jul, midt i julekavet.

LES MER: Barnets lek forenes med arkitektur­historiske refleksjoner i ny utstilling.

Beskyttet mot jul

Den store­ domen er av den midlertidige­ sorten, det er ikke noe solid glasspalass vi er vitne til, men et gigantisk telt av plast. Likevel har det litt av den samme effekten­ som glass, for selv om vi får fornemmelsen av å krype inn i en hule når vi entrer denne konstruksjon ser vi fortsatt hva som foregår rundt oss. Der ute kverner folk videre med poser og unger, men inne i Melbergs installasjon er vi i en helt annen verden. Rundt om i domens innside finnes en mengde pomponger, som sikkert er julete for noen, og ganske riktig kan tekstilskulpturene betraktes som abstraherte juletrær eller julepynt. For min del tenker jeg mer på dusker, tøfler og luer, men også meksikanske pinjataer; disse tekstildyrene barn slår på med pinner til de revner og alle søtsakene inni renner ut.

Jo mer jeg ser trer andre assosiasjoner i forgrunnen, og det stopper ikke. Det ene etter det andre trer frem under førsteinntrykkets overflate: Jeg ser polypper og sjødyr, tarmtotter og indre organer som snurper seg sammen, før jeg ender opp i 70-tallets dekadente disco-dans og dagens lystige gay­parades med all sin duskmoro og flitterstas. Helt til slutt, ser jeg også fremtidens Mars-ferder, overgrodde veksthus og gamle hager som langsomt utånder sin tropiske ånde bak hundre år gammelt glass mot utsidens snøkrystaller.

LES MER: I Spania har de gjort julekrybbetradisjonen til kunst.

Rundt pomponger

Muligens lar jeg meg rive litt med av assosiasjonene, det skal innrømmes, men den myldrende betydningsrikdommen understøttes av de mange speilene i rommet rundt tekstilverkene. Under store akkumulasjoner av pomponger finnes runde speil som for­dobler vinklene jeg ser skulpturene fra, og rundt om i rommet – i forskjellige vinkler, de også – finnes mengder av småspeil av typen vi finner på discokuler limt sammen på en firkantet eller pyramideformet flate. I disse reflekteres både skulpturene og de andre speilene; som sett gjennom utallige insektøyne mangfoldiggjøres både betydninger og synsvinkler som en realitet i selve rommet. Det er fascinerende og mildt forvirrende, for det finnes intet sted vi kan plassere oss som betraktere for å se verket «slik det er». Vi befinner oss hele tiden midt i det.

Det er verdt å merke seg at mangetydigheten i selve verket nødvendigvis skaper en spredning av synsvinkler i betrakteren selv også. Den er ikke bare der ute, i rommet. Det indre speiler det ytre mangfoldet og leder til en sinnstilstand hvor lek med perspektiver og horisontutvidelse regjerer, i motsetning til å måtte bevege seg raskt fra A til B for å få julehandelen i havn.

Tankeflukt

Å hengi seg til verkets mangfold innebærer å skifte­ gir. Når nysgjerrighet og ­meningsrikdom får definere hva vi tenker og føler, er stresshandel, effektivitet og nytte langt unna. I det minste for et øyeblikk. Å la seg drive med av tankeleken betyr at vi trekker oss tilbake, men også blir mer oss selv gjennom strømmen av tanker som melder seg. For assosiasjonene i møtet med verket kan ikke strømlinjeformes; den er vår egen, den er forankret i vår historie. Den kommer spontant – fra deg – og er ganske sikkert forskjellige fra hva jeg tenkte på. Kanskje duskene minner deg om en duk som din bestemor strikket da du var liten? Eller kan det være et kosedyr du hadde et spesielt nært forhold til og som fikk fliket opp ørene til pomponger da du bet i dem?

Uansett er det hvordan ditt eget tankeliv kommer tilbake til seg selv, beskyttet fra julehandelens kjas og mas, som kjennetegner dette verket, noe som også fører til at det blir en innsirkling av et indre, akkurat som tittelen lover: Encircled Inwards. Plassert midt i handelsgatens hjerte, og ikke innkapslet i et galleri, blir effekten naturlig nok ekstra stor.