Jeg er blant dem som fortsatt sitter med en tung klump i magen etter KrFs veivalg sist helg, hvor de brøt et viktig valgløfte og samtidig ga avkall på en solid og samlende leder. Jeg hadde begynt å få en gryende tro på at KrF kanskje var partiet, ikke bare for meg, men det ekte sentrumspartiet som kunne bygge ned murer og myke opp de stadig hardere frontene i norsk politikk. Endelig kunne KrF bruke muligheten til å samarbeide mot venstre, og dermed avkrefte alle fordommer om at det egentlig er et borgerlig parti som støtter høyresiden, uansett hvor populistiske politikere som befinner seg der. Endelig kunne KrF bli kjent for de store og viktige sakene, som mange i Norge kan samles om. Kampen for kloden, for klimaet. En mer rettferdig fordeling av goder. Bistand og utvikling.
