Sorteringssamfunnet før og nå

Begrepet «sorteringssamfunn» har fått ny aktualitet etter KrFs veivalg. Nå har innstramminger i abortloven funnet veien til forhandlingene om nok en ny regjeringsplattform. Kritikken har ikke uteblitt.

Blant abortutspillene fra Høyre skiller helseministerens seg ut. Høie synes dagens abortlov, som gir grunnlag for å ta abort etter tolvte uke ved sykdom, er diskriminerende: «Jeg tilhører en minoritet og vet hvordan det oppleves når en side av deg brukes til å definere hele deg», sa han til VG.

Utsagnet kan misforstås, og har møtt mye kritikk, nå også fra meg. Jeg mener at retten til abort og arbeidet for mangfold ikke er motsetninger. Høies sammenstilling av dagens abortlov med den historiske diskrimineringen av homofile, holder ikke vann.

LES OGSÅ: KrF frykter å bli smalt  «smalt abortparti»

Som formål å kategorisere. 

I ­filmen Sameblod møter vi Elle-Marja på ­«nomadeskolen» i 1920-tallets Sverige. En dag får skolen besøk av forskere som tar mål av de samiske elevenes høyde og fotograferer dem nakne – som en del av datainnsamlingen til Statens institutt for rasebiologi. Den svenske statens «forsk-ning» hadde som formål å kategorisere den svenske befolkningen inn i ulike ­«typer». Forskningsverdien var og er høyst­ diskutabel, men sentral i de nordiske landenes assimileringspolitikk.

Nordens første steriliseringslov ble vedtatt i Danmark, og fant snart veien til ­resten av Skandinavia (og Tyskland). I Norge vedtok Stortinget loven om sterilisering av «mindreverdige individer» i 1934. I årene som fulgte ble tusenvis sterilisert, og romanifolket var særlig utsatt. Til grunn for vedtaket, som ble vedtatt med én motstemme, lå en tanke om at fattigdom går i arv – ikke sosialt, men genetisk.

Dette er kjent som eugenikk eller rasebiologi, der man søker å framavle det som er ansett som «sterke gener». Urfolk, skeive og syke er eksempler på folk som har vært utsatte for slik politikk; brysomme individer og «elementer» som storsamfunnet så seg best tjent med å bli kvitt.

LES OGSÅ: Samehets på sosiale medier

Ideen om det normale. 

Dette er en viktig grunn til at normkritikk er en sentral del av den skeive og feministiske bevegelsen. Normkritikk er et utskjelt begrep, men kort forklart handler det om å synliggjøre og kritisere samfunnsstrukturer, blant annet ideen om det «normale». Jeg var nylig på MACBA – museum for ­moderne kunst i Barcelona. Her hadde flere feministiske kunstnere problematisert praksisen ved å ta mål av kvinnekroppen i missekonkurranser. Konkurransene fremmer ofte idealer om hvordan kvinnekroppen «skal» være – selv om de færreste kvinner ser slik ut.

Problematikken går like inn i vår tid. I Tanzania blir homofile i skrivende stund forfulgt av myndighetene. I USA vil Trump-administrasjonen lovfeste hva som utgjør kvinne og mann. Noen ­mennesker vil falle utenfor normen, og nødvendigvis bli mer utsatt.

Politisk, overordnet autoritær vilje er fellesnevneren i de fleste eksemplene jeg her har nevnt. Steriliseringspolitikken i Norge ble gjennomført med mer ­eller mindre tvang, og hva som utgjorde «gode gener» var ikke opp til den enkelte å bestemme. Det bør ikke forveksles med abortsaken, som ikke handler om sortering, men om tillit til den enkelte kvinne i en konkret situasjon – selv samfunnet rundt en påvirker hvilke valg som synes gode.

Mye gjenstår. 

Derfor er ikke en strammere abortlov veien til mer mangfold. De norske aborttallene er lave – historisk lave, faktisk – fordi vi har satset på helsetilbud og god tilgang til informasjon og prevensjon gjennom politikk og velferdsordninger. Her kan også fortsatt tiltrengt arbeid for bedre vilkår og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne nevnes. Mye gjenstår, og det er her vi finner veien til et mer mangfoldig samfunn.

Normer har historisk sett blitt mer romslige i takt med kvinners rettigheter, og ikke på tross av. Slik bør det fortsette.

LES OGSÅ: Undersøking: Mange seier ja til utvida abortgrense