Ikke se noe

Det at folk ytrer ulike synspunkt og refleksjoner om Sten Sørensens tekst Ikke si noe (Dagen, fredag 2.12.), viser at Sørensen tas på alvor. Det er vel bra? Og det viser at de er mennesker: De er underveis i en prosess, og de uttrykker spørsmål og undring. Dette er positivt.   
 

«Noen ganger fikk Israels folk munnkurv,» redegjør spaltist Sørensen – lederskikkelse hos deler av kristenfolket. Først da Josva – lederskikkelse hos israelsfolket – «etter den syvende runden på den syvende dagen gav beskjed,» skulle de rope, gjenforteller spaltisten.   

Deretter kommer et poeng: «Tenk om folket hadde pratet mens de gikk. Da hadde litt av hvert kommet ut av deres munn. Klagingen hadde vært stor. Det var en viselig strategi å gi dem taleforbud! Mange ganger er taushet gull!»   

Det er sant: Skal en enorm folkemengde nå et felles mål under utfordrende forhold, trengs litt stram regi. Men jeg holdt på å si – og oops, her sier jeg det: Hva så? Hvordan, rent praktisk, mener Sørensen å overføre dette til noen eller noe, og i situasjonen til alle/mange med kristent livssyn, i Norge i dag? 

(Jeg kommer på én samtidig mann som leker Moses: drammenser og Eiker-innbygger Jan Kaare Hanvold.)   

Er det ett år i kristenfolkets historie som ikke er blant disse «mange ganger (år)» det er en selvfølge at «taushet er gull», er det 2016. 

Sørensen er styreleder hos Troens Bevis. Om Sørensen har tro, (be)viser han den ikke ved å be folk tie på tampen av ryddeåret 2016. Om han har tro, bør han hilse det velkommen når noen feier fram herlighetsteologiske hybelkaniner og annet grums. Det har ligget lenger enn det som godt er - der under trosbevegelsens teppe.  

Gjør Sørensen en ekstra innsats for at året 2016 kan kalles et «annus mirabilis»

- et navn Alexander Borch i sommer formulerte om vårens avsløringer -, 

vil han vise troverdighet som leder. Som en leder som bryr seg om de som er blitt kuet og forsøkt gitt munnkurv i mange år. Innsatsen kan blant annet bestå i å skrive fyldigere svar til folk som stiller spørsmål.  

Jeg kan gi Sten Sørensen rett i at «vi lever i en tid» da «det er så lett for mange kristne å uttale seg om alle ting.» Eller om mange ting, i det minste. Sørensen skal så klart få lov å spissformulere («alle»). Han sier også at det «pøses ut negative ord i øst og vest». Tja, ett tilfelle til av spissformulering kan vi tåle - også fra en antatt samlende lederskikkelse? «Man har meninger om alt,» hevder Sørensen. «Man», i betydningen mange kristne, har meninger om alt? Nå syns jeg det blir litt mye som er satt på spissen i løpet av ett avsnitt. Avsnittet kulminerer slik: Meningene disse mange (blant de kristne) har (om alt), er oftest «negative».  

Sten Sørensen bør lese diakon Hans Eskil Vigdels og prest Vidar Bakkes svarinnlegg nøye. I tillegg kan han med fordel lese Unni Kristine Dammann Ranviks innlegg i Vårt Land og Verdidebatt tirsdag. Ranvik er blant de som har vært med lengst i Sentermenigheten. Hun er blant de som har tatt bladet fra munnen og talt gjenkjennelig for mange om usunn maktutøving. Sørensen bør prøve å sette seg mer inn i hvordan Ranvik og andre med liknende erfaring har hatt det. Og han bør prøve å forestille seg hvor sunne norske menighetsmiljø kunne ha vært hvis han og andre kristenledere hadde talt oftere ut mot urett begått av en del pastorer.   

Noen må ta disse kampene! Og i Sørensens tilfelle er det vanskelig å se at media og møtearrangører ikke har gitt ham arenaer hvor han kunne ha tatt dem.   

Hvordan bruker Sørensen den tillit kristelige miljø og kristenavisa Dagen har vist ham? Til å glatte over problemer i enhetens navn? Er «menighetsdoktorens» medisin mot splid og forbrenning å dekke over lederkollegers maktmisbruk og manipulasjon? Eller er det barnerollelekens «blåse på», slik at såra får midlertidig lindring  - mens flammene ved siden av blusser opp verre enn før?   

Jeg vil oppfordre Sørensen til å tenke etter: Hadde han et større bakteppe for innlegget «Ikke si noe» enn det han gir uttrykk for ved sin korte visitt i Dagens kommentarfelt? Sten Sørensen bør spesifisere hvilke (typer) tilfeller han hadde i tankene da han beskrev «mange kristnes oftest negative meninger om alt» (min oppsummerende formulering). Sørensen kan virke mild, og rund i kantene, men jeg er redd han tar munnen for full nettopp gjennom sine generelle, omfattende ord.  

Jeg forstår det slik at Ikke si noe var på trykk i en Dagen-spalte ved navn I fokus. Deler av teksten har gode poeng, og kan illustrere aktuelle utfordringer for kristenfolk og enkeltindivid. Like fullt:    

1) Teksten publiseres i et debattforum. Tekstens forfatter, og hans venner, bør da regne med debatt. Et par personer forsvarte Sørensen heftig i kommentarfeltet til innlegget hans. De gjorde det på en måte som tydet på perpleksitet og oppgitthet. Har de grunn til å være overrasket?   

2) Teksten publiseres ikke i et vakuum. Med et minimum av betenkning vil Sørensen ha visst at deler av teksten fort kunne tolkes som innspill i «brente barn»-, #fullåpenhet- og Visjon Norge-debatten. Sørensen er antakelig ikke helt ubevisst sin posisjon som en leder mange hører på. Eller som kamerat av noen av dem som er blitt kritisert i nevnte debatt.  

3) Med punkt 2 i tankene er det ikke unaturlig å tenke at Sørensen bevisst skrev litt tvetydig (eller noe à la verbale spark til de som verbalt «ypper seg» mot karismatiske lederkamerater). Dette er ikke for å være vrang i tolkninga. Tvert imot: Jeg tror Sten Sørensen er litt glup, også når han skriver. Jeg tror òg at han mener det godt («positivt»?) når han indirekte ser ut til å prøve å sette folk på plass.   

«Det var ikke tid verken for å klage eller og uttrykke seg negativt på annet vis,» 

formulerer redaktør Sørensen – om da jødefolket fikk beskjed fra Moses om å tie og la Herren stride for seg. «Skal vi la Herren overta i vårt liv også?» får kristenfolket spørsmål om fra kristenleder Sørensen. Min teori: Har Herren «overtaket» i folks liv, vil de reagere når de ser urett. Noen av dem vil også uttale seg åpent om det de resonnerer, og det de sjokkeres av, selv om de vet at noen vil stemple dem som bitre eller «fylt av negativitet og mørke».    

Hva er det egentlig som er negativt, summa summarum, fra situasjon til situasjon? Et fruktbart refleksjonstema …   

Sten Sørensens kommunikasjon består ikke bare av tekster som Ikke si noe. Den består også av at han selv knapt sier noe om herlighetsteologisk ekstremisme (Bayo Oniwindes penge-peptalk, blant annet). Hvorfor har han holdt munn ved så mange anledninger som han har? Mener han at taus aksept er det som best «tjener Guds sak»?  

Sørensen tok avstand fra boka «22. juli-profetien» – som Visjon Norge (VN) reklamerte for. Bra! Det burde også være en selvfølge å ta avstand fra velsignelse mot betaling. Sørensen vet, eller bør vite, at VN er bygd på nettopp denne læren. Jeg tviler på at det var noe særlig nytt for ham da Oniwindes manipulasjon ble dekket i media i fjor. Sørensen burde derfor, allerede i utgangspunktet, latt være å stille opp i VN-studio og være «så positiv».     

Når Sørensen ikke sier mer enn han gjør, stiller jeg meg undrende: Hva kan han - og andre moderate karismatikere - tjene på slik stilltiende «enhet»? Å slippe støy og forbigående konflikt, bare? Oppnå prestisje blant ekstreme karismatikere? Finanser? Slippe dårlig reklame og risiko for lavere salgstall for trosbevegerforlaget Hermon, som Sørensen har hatt hjerte for?  

«Er det tid for oss til å besinne oss og være stille?» spør «Troens Bevis»-styrelederen. Om ikke han mener å spørre om man har tid, men faktisk om det er riktig tidspunkt for stillhet «nå», syns jeg det blir et vel åpent spørsmål. Det er kanskje greit i og for seg, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke at Sørensen har bakt inn en mild «trussel» i spørsmålet. Er det bare min «negative» forestillingsevne som løper løpsk? 

Sørensen forteller i samme avsnitt: «Josva og Kaleb var to av speiderne som skulle spionere Løfteslandet. Da de ti andre speiderne kom med sine negative rapporter, måtte Josva og Kaleb hysje på folket.»   

Er dette ment bare som bibelsk bakgrunn, eller bør leseren dra ymse paralleller? Vil Sørensen at kristenfolket skal se etter «Josva» og «Kaleb» anno 2016? Er det stygt å spørre?  

Sørensen drar på: «Tar du en titt på de sosiale mediene og kommentarfeltene,

vil du oppleve negative kommentarer hele tiden. Det må være mange som har det mørkt og negativt inni seg, for det hjertet er fullt av – tastes og legges ut på nettet.»   

Å? Er det en stor opplevelse for mange, dette – at «mange [andre enn de mange Sørensen benevner «du»] har det mørkt og negativt inni seg»? Litt pirk i det moderne språket her; bær over med meg … Vi kan i alle fall se mang en (tilsynelatende) destruktiv kommentar eller ytring på Internett. Hvis styreleder-Sten tenker på en del av innvandringsdebatten, eventuelt presidentvalget i USA eller liknende, kan jeg godt skjønne hva han mener.   

Jeg kan følge Sørensen her: «Kanskje trenger mange i dag den samme oppfordring som Josva gav: Ikke si noe!»   

Når han deretter «tilføyer "ikke skriv noe"» - og grunngir sin oppfordrende gjengivelse av Josva, sliter jeg med å holde følge. Han begrunner: «For det blir så negativt det som blir skrevet. Og Guds sak blir skadelidende.» Her hadde det vært en fordel hvis Sørensen konkretiserte med et par eksempel – faktiske eller anonymisert. For det blir så negativt (som slik eller så eller hvem vet hvor mye), det som blir «pålagt» leserne her. Eller det blir uklart, eller som klassisk kvasipsykologisk sludder fra trosbevegelsen: «Tenk positivt, for du er det du tenker! Bekjenn positivt, la oss alle være positive! Kritikk er baktalelse, som er trolldomskraft. Vil du røre Herrens salvede?!»   

«Paulus har en god formaning til oss i dag», skriver Sørensen og siterer: «La ikke et eneste råttent ord komme (...) bare ord som er gode til nødvendig oppbyggelse, for at ordene kan gi nåde til dem som hører på. (...) ond tale være langt fra dere (...) vær gode mot hverandre, vær barmhjertige og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus.»  

Paulus sa dette i en sammenheng; både Sørensen og jeg vet at Paulus var «negativ» i flere andre formaninger. Tilgi hverandre? Bra! Tilgi – men ikke glemme.   

«Ha en fin dag!» skrev Sten Sørensen. Takk i like måte, Sørensen! Og rop gjerne at «taushet er gull» neste gang en lederkompis hevder at demagogisk privatflyapostel Guillermo Maldonado «har en tjenestegave».  

Det farligste for kristen-Norge er ikke at det fins ekstreme predikanter. Det farligste er at moderate predikanter dekker dem i enhetens navn.   

(I gjennomgangen av Sørensens tekst er sitatdeler uthevet av undertegnede.)   

Sigmund Ådnøy  
barne- og ungdomsarbeider og skribent   

kristen og kritisk