2016: annus horibilis eller annus mirabilis?

Egil Svartdahl omtaler våren 2016 som annus horibilis. Det er forståelig, ettersom det denne våren har kommet fram flere vanskelige saker for pinsebevegelsen. Men dette er et perspektiv for dem som ikke har sett - eller ikke ville se. Det er ikke fra oss som har sett problemene i mange år. For oss er dette tvert imot annus mirabilis. Det er ikke fryktelig at overgrep blir avslørt. Det er tvert imot gledelig. Det er heller de tre foregående decennier som har vært fryktelige, der overgrep har foregått uten at sentrale skikkelser i kristen-Norge tok affære, selv om de gjentatte ganger ble varslet om problematiske forhold, men valgte å snu seg en annen vei. Men denne våren står pinsebevegelsen med ryggen mot veggen uten mulighet til å se en annen vei. Da oppleves det som fryktelig, men er i sannhet vidunderlig. Nå har de en gyllen mulighet til å vise seg som en voksen organisasjon som tar problemene ved roten. Så? Hva gjøres?

Andreas Hegertun lanserer ideen om en frivillig tilsynsordning for pinsebevegelsens menigheter. Dette er på den ene siden forståelig ut fra pinsebevegelsens organisasjonsstruktur, der norske pinsemenigheter er autonome enheter, og den samlende bevegelsen ikke har innsynsrett. Men vil en frivillig tilsynsordning være tilstrekkelig for å avsløre maktmisbruk og hersketeknikker fra usunne pastorer? Det er en mulighet for at de som bedriver usunn ledelse trenger sterkere lut enn en frivillig tilsynsordning for å endre sin praksis. Det er gjerne slik fatt med herskesyke overgripende pastorer at de, selv når de blir direkte konfrontert med sin praksis, ikke forstår noe som helst, og i enda mindre grad – om mulig – ønsker å gjøre noe med det.

Er det mulig å gå lenger enn Hegertuns forslag? Hva med å forandre pinsebevegelsens forhold til enkeltmenighetene? Kan reglene for organisasjonens medlemmer forandres i retning av at de enkelte pinsemenighetene ikke lenger er fullstendig autonome, men må underordne seg en ufrivillig tilsynsordning? Jeg tror, uten å kunne vise til empiri, at det råder en mentalitet i pinsebevegelsen som er mer preget av koslighet enn av kald analyse. Kald analyse klinger kanskje ikke så godt i pinseører, men en pinseorganisasjon må bygges slik at den er transparent og at ikke lokale ledere og pastorer får mulighet til å plage andre. Noen må se de andre i kortene, og noen må være rede til å gå inn i ubehagelige situasjoner og konfrontere andre mennesker, uavhengig av hvilken religiøs posisjon eller status disse måtte ha.

Det som for enkelte pinseledere er annus horibilis er annus mirabilis for oss som har tatt bladet fra munnen og fortalt våre historier. For vi ser at mange potensielle overgrep kan hindres. Men de kan bare hindres dersom pinsebevegelsen tar grundige grep. Jeg er redd en frivillig tilsynsordning ikke er grundig nok.