Underlige påstander fra Stephan Christiansen

Jesus Revolution Armys (JRA) grunnlegger, Stephan Christiansen hevder at organisasjonen er fratatt retten til samtidig imøtegåelse i VGTV-serien Frelst. Ifølge kronikken, publisert i Vårt Land, har ikke organisasjonen fått god nok anledning til å besvare kritikken.

Dette er underlige påstander fra en mann som ble invitert til å medvirke i programserien nesten et år før den ble publisert på VGTV, helt siden mai 2015.

Christiansens medvirkning og kommentarer var sterkt ønsket, fordi han grunnla JRA og var leder i perioden Frelsts hovedperson, Rut Gjævert, var aktiv i organisasjonen. Christiansen fikk en rekke invitasjoner til å delta, men avslo, til tross for at han selv ville være den nærmeste til å kunne nyansere og eventuelt korrigere bildet som ble fremstilt av Christiansen selv og JRA. Han takket også nei til å se serien på forhånd.

Christiansen henviste til JRs nåværende leder, Paul Hockley, som vi har hatt tett kontakt med i hele prosessen. For å sette Christiansens påstander i relieff, vil vi vise til følgende kontakt med JRs leder:

29.09.15:

Frelsts produsent, Hedda Mjøen, mailer Paul Hockley, presenterer prosjektet og spør om han vil delta i dokumentaren. 5. oktober melder Hockley at han ønsker å medvirke. To dager senere avtaler Mjøen og Hockley å møtes.

9. oktober får Hockley se serien, slik den da forelå, det vil si fire av fem episoder. I tillegg intervjuet vi Hockley.

10.02.16:

Mjøen mailer Hockley og informerer om at premieren på Frelst er satt til 26. februar, og inviterer ham til gjennomsyn episoden der han medvirker.

26. 02.16:

Frelst har premiere.

VGs helgemagasin kjører sak om Gjævert, samtidig som første episode av Frelst har premiere. Her kommenterer Hockley.

Denne kommentaren ble publisert i ingressen på første episode.

JRAs har på denne måten ligget ute med en kommentar til Frelst fra seriestart. Hadde Christiansen vært en redelig debattant, hadde han tatt med dette faktum i utfallet mot VGTV.

04.03.16:

Hockley kommer til VG og får se igjennom sin episode, som skal sendes 18. mars

Vi oppfatter at han er tilfreds med måten intervjuet er redigert.

Mjøen sier at dersom det er noe mer han ønsker å få sagt – som ikke blir formidlet i intervjuet- så kan han skrive en kronikk i VG. Han får beskjed om at han kan ringe når som helst, dersom han skulle få innvendinger til episoden.

05.03.16:

SMS-kontakt mellom Mjøen og Hockley, som ber om mailadresse til VG Debatt. Dagen etter sender han en kronikk til VGs debattredaktør, Hans Petter Sjølie. Denne publiseres 7. mars.

18.03.16:

Siste episode av Frelst med Hockleys intervju sendes.

Hockley får altså presentert programideen og blir invitert til å medvirke over et halvt år før serien blir publisert. Han har på alle måter fått rikelig anledning til å vurdere, kommentere og nyansere. Ikke på noe tidspunkt har han gitt uttrykk for at han og hans organisasjon ikke fikk slippe godt nok til med sin reaksjon på serien. Vi opplever at han hele veien har vært ryddig, tilgjengelig og imøtekommende.

Jeg går utifra at det Christiansen mener utløser samtidig imøtegåelse, er sekvenser med filmsnutter og bilder fra JRA i den tiden Gjævert var aktiv, ledsaget av hennes kommentarer og beskrivelser av hvordan hun oppfattet bevegelsen og seg selv på denne tiden. Her presenterer hun programseriens grunnide, som ikke er en klappjakt, men en søken etter hva som fikk henne til å bli den hun var den gangen: Hva som tente et engasjement hun nå karakteriserer som radikalt. Her benytter Gjævert sin soleklare rett til å beskrive hvordan hun oppfattet bevegelsen hun var en så aktiv del av.

Dette utleder Christiansen til at VGTV i «uke etter uke maler et bilde av JRA som en farlig sekt», og viser til bruk av «stigmatiserende» begrep som for eksempel «avhoppere»

Dette er mildest talt upresist. Stikk i strid med det Christiansen påstår, har vi bevisst unnlatt ord som «farlig», «sekt» og «avhopper».

Men ja, vi har brukt begreper som «lukket religiøst miljø», «åndelig manipulasjon» og vi lot Ruts mor karakterisere sin datters opplevelse som «maktovergrep». Dette fikk JRs leder se og komme med sine synspunkter på. Han ba heller ikke på noe tidspunkt om å få delta i hver enkelt episode. Han reagerte aldri på at hans kommentarer ble samlet i en episode.

I sin kronikk, under stikktittelen Dobbeltrolle, synes Christiansen å insinuere at «Frelst» er i strid med Vær Varsom-plakatens punkt 2.2. Han siterer paragrafen på en måte som kun kan oppfattes som et forsøk på å diskreditere serien.

Ja, det er relativt uvanlig at journalister tar utgangspunkt i så personlige egenopplevelser i reportasjer de selv lager. Men at en journalist har vært engasjert i noe kan selvsagt ikke diskvalifisere vedkommende fra å rette journalistisk søkelys mot dette engasjementet senere i livet. Tvert imot vil et slikt grep kunne tilføre prosjektet både dypere innsikt, mer eksakt kunnskap og ikke minst personlig nerve - slik vi mener Ruts bakgrunn gjør i «Frelst».

Forutsetningen er selvsagt at prosjektet underkastes det samme redaksjonelle regimet som alt annet vi produserer. Det vil si at Rut Helen Gjævert er medlem av en redaksjon, der en redaktør har det overordnede ansvar både for godkjennelse av konsept og innholdet som til slutt publiseres. Ja, Gjævert er hovedperson og manusforfatter, men hun har ikke hatt produsentansvaret – og ingen mulighet til å diktere programinnholdet.

I tråd med pressens etiske regelverk klargjøres premissene i hvert program, samt Gjæverts bakgrunn. Trossamfunn og enkeltpersoner som omtales har fått anledning til å kommentere, korrigere og nyansere. Gjæverts «dobbeltrolle» som journalist og gjennomgangsfigur håndteres på en måte som verken utfordrer hennes eller VGs integritet.

Christiansen mener «det er all grunn til å være kritisk til VGs formidling av Jesus Revolution», og begrunner dette blant annet med at tre andre medlemmer ikke kjenner seg igjen i Gjæverts opplevelse. Gjævert har aldri forlangt at andre skal kjenne seg igjen i hennes beskrivelse. Serien formidler primært hennes søken etter å finne ut hva som fikk henne til å bli ble den hun ble i JRA-bevegelsen, og en undring over at hun selv ble så radikal i sin religionsutfoldelse. Vi møter ikke en journalist som håner eller irettesetter dem hun møter. Tvert om møter hun dem med respekt og varme. Møtene formidler forståelse og gjenkjennelse – ikke fordømmelse, forakt eller nedvurdering.

Jeg reagerer for øvrig på måten Christiansen bruker hersketeknikker ved å si at lederansvaret Gjævert fikk ble «litt for store sko». Dette er et trist forsøk på å diskreditere et menneske som ønsker å bruke sin fortid til å sette et ungdommelig religiøst engasjement i et kritisk perspektiv.

Til slutt: Nok en gang vil vi gjerne invitere Christiansen til et intervju, slik at han får anledning til å få frem sitt syn også på VGTV. Han kan ta kontakt med oss når som helst.

---

Følg debatten i Vårt Land og på verdidebatt.no:

[ Les Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen ]

[ Les Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: Ungdom i brann for saken - og jeg sitter i glasshus ]

[ Les Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør ]

[ Les Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen? ]

[ Les Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts ]

[ LES OGSÅ: Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet ]

[ Les Per Søetorp: De 99 og den ene ]

[ Les også: Paul Hockley: Jeg har store ører og ingen pekefinger ]

[ Les også Erling Rimehaug: Innta landet ]

[ Les også Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi ]