Dødshjelp sneket inn bakveien

Som omtalt i Vårt Land 9. oktober har delstaten California vedtatt en lov for legeassistert selvmord, basert på «Oregon-modellen», og inspirert av dødsfallet til 29 år gamle Brittany Maynard.

Maynard led av en hjernesvulst, og flyttet fra California til Oregon for å få tilgang til lege­assistert selvmord. Hun tok sitt liv 1. november i fjor. Før selvmordet var hun gjenstand for stor medieoppmerksomhet,­ ­regissert av organisasjonen «Compassion & Choices» som kjemper for rett til dødshjelp. 
Etter hennes død har de etterlatte vært aktive i kampanjen for å få legalisert legeassistert selvmord i California, og dette målet ble altså nådd nå i høst.

Lovforslaget ble først avvist i den ordinære komité­behandlingen, men ble så sneket inn for parlamentet i en spesialsesjon for helsebudsjettet. Dermed gikk man glipp av den ordinære saksforberedende komitébehandlingen – den som skulle sikre at loven ble gransket og prøvet på om den rent lov­teknisk holdt mål.

Resultatet ble en lov som ikke gir klart svar på hvilke pasienter­ som kvalifiserer for aktiv dødshjelp, eller hvordan legenes dødshjelpspraksis skal reguleres og kontrolleres. Loven gir ikke myndighetene et godt redskap for å sanksjonere mot leger som opptrer i strid med loven. Den gir leger vidt spillerom til å utøve dødshjelp etter eget hode, med immunitet for straff.

Debatten om loven i California ble preget av emosjonelle vitnesbyrd fra parlamentarikere som hadde mistet noen av sine kjære i smertefulle dødsleier, eller som framholdt religiøse argumenter om livets hellighet.

Funksjonshemmedes foreninger var blant de sterkeste motstanderne av loven. Men risikoen for at loven kan ­sette sårbare pasienter under press, fikk lite oppmerksomhet både blant lovgiverne og i mediene.
 Det motsatte var tilfelle da parla­mentene i Skottland og England/Wales i sommer stemte ned grundig forberedte lovforslag om aktiv dødshjelp. Særlig i Skottland ble forslaget gjenstand for en grundig parlamentarisk prosess, der alvorlige hull i loven ble påpekt.

Men i California ble det altså «seier for Brittany». Det paradoksale er imidlertid at Brittany Maynards sak er en god illustrasjon på svakhetene i «Oregon-modellen», som California nå har adoptert.

Hvis man baserer seg på opplysningene om Maynards sykdom som hun selv la fram i mediene, må man mistenke at prognosen hun fikk var feil. Det ble sagt i april at hun hadde seks måneder igjen å leve – dette er kravet Oregon stiller for at man kan få utført aktiv dødshjelp. 
På filmene av Maynard kort tid før selvmordet i november framstår hun som nærmest helt 
intakt nevrologisk.

Oregon-modellen forutsetter også at pasienten er fast bestemt på å ta sitt liv – men Maynard publiserte selv en video få dager før selvmordet der hun uttalte at «now is not the time».

Californias parlament har ansvar for å vedta lover som klart regulerer hva som er tillatt og hva som er forbudt, som kan anvendes av rettsapparatet og som beskytter borgernes rettssikkerhet. De burde tatt lærdom av Brittany Maynards tilfelle, og stemt nei til legalisering av aktiv dødshjelp.

For dødshjelpstilhengerne er dette en viktig lærdom: Veien til legalisering går åpenbart ikke gjennom de ordinære, parlamentariske kanaler.

Det er bedre dersom man kan få sneket dødshjelpen inn bakveien: gjennom en folkeavstemning (som i Oregon), en ekstraordinær, parlamentarisk sesjon (som i California og Belgia), eller gjennom en rettsavgjørelse (som i Canada).

For motstanderne er det motsatt: En grundig og seriøs parlamentarisk behandling er det viktigste hinderet for en legalisering av aktiv dødshjelp.

Først publisert i Vårt Land 13.10.2015