Hva er egentlig politisk korrekthet? Kan dette begrepet i det hele tatt gis en fornuftig definisjon, eller er bruk av PK-begrepet bare en retorisk krykke for intellektuelle sjarlataner; et element i en viss type hersketeknikk? Jeg mener PK-begrepet fanger opp et fenomen som det er viktig å ha et bevisst forhold til, og jeg vil her forsøke å forklare hvorfor.
Jeg er enig med dem som påpeker at det er en uting når venstresidens ulike hjertesaker enkelt og greit blir avfeid som 'politisk korrekte'. Selvsagt er det for eksempel helt legitimt å argumentere for en mer liberal innvandringspolitikk med tilhørende multikulturell samfunnsform, for den som har tro på det. Når noen bare avfeier dette som politisk korrekthet, er det omtrent like lite konstruktivt som når argumenter til fordel for ulike lands rett til å føre en stram innvandrings- og integreringspolitikk automatisk stemples som rasisme, fascisme eller nazisme.
La meg derfor understreke at min bruk av begrepet politisk korrekthet sikter mot noe helt annet enn synspunkter jeg selv er uenig i. Mitt poeng med å trekke inn dette noen ganger misbrukte begrepet, er å rette søkelyset mot en destruktiv og uærlig tenkemåte, som jeg mener det er viktig å ta et oppgjør med.
I en slik sammenheng blir det viktig å klargjøre hva vi mener med korrekthet, og hvilke kriterier vi legger til grunn når vi skal avgjøre om utsagn/påstander er korrekte eller ikke. Den allmennmenneskelige og klassiske oppfatningen er at kun utsagn som stemmer med virkeligheten, og som altså er (så) sanne(som mulig), er å betrakte som korrekte. De fleste mennesker i de fleste kulturer har en intuisjon om at dette er fornuftig, og i den vestlige verden har denne måten å tenke på blitt satt i system og gitt opphav til det som med et generelt begrep kalles vitenskapelig metode. Og denne allmenne tendensen til å si at det som harmonerer med virkeligheten, er det som fortjener å bli betraktet som sant og rett, har dannet grunnlaget for at vi i løpet av de siste århundrene er blitt i stand til å formulerer mer eksakte kriterier for når noe kan betegnes som vitenskapelig korrekt eller ikke. Alternativ kunne man bruke betegnelsen faktisk korrekt dersom man ønsket å understreke at ett eller annet utsagn er i overensstemmelse med de faktiske forhold.
Som filosofen Nina Karin Monsen så treffende uttrykker det (2010): "Det politisk korrekte krever ikke noen begrunnelse, det krever bare makt."
Det viser seg at marxistisk tankegang (som altså handler om hele tiden å anlegge den undertryktes perspektiv) i ytterste konsekvens fører til at utsagn ikke bare blir bedømt med tanke på om de er sanne, men også med tanke på hvilken politisk eller samfunnsmessig virkning de kan komme til å få. Det er derfor uttrykket politisk korrekt er såpass treffende at vi bør fortsette å bruke det så lenge samfunnsdebatten forpestes av folk som ikke anerkjenner sannhet som den viktigste målestokken for å skille mellom korrekte og ukorrekte utsagn. Det er ikke akseptabelt at man undertrykker sannheten for å hjelpe den undertrykte.
Det viser seg i praksis at selv en nøktern og sannferdig beskrivelse av ett eller annet, kan bli stemplet som politisk ukorrekt, og dermed altså uønsket og uakseptabelt. Denne holdningen fører til forstillelse, bortforklaringer, utenomsnakk, svada, tåkprat, bullshit og skjønnmaling av virkeligheten (Lillebø 2009a). La oss se på noen få eksempler som viser at dette ikke bare er en stråmann jeg konstruerer for å ramme mine meningsmotstandere.
Eks A. Dette prinsippet ble for eksempel illustrert i 1972 da sosiolog Aud Korbøl følte seg presset til å la være å publisere en forskningsrapport hun hadde utarbeidet om arbeidsinnvandringens konsekvenser. Dette ble drøftet i Nrk-serien Det nye landet i januar og februar 2010, og som det fremgår av Klassekampens reportasje i den forbindelse (Lillebø 2010), var det ikke nødvendigvis noe feil ved Korbøls rapport, men både hun og andre fryktet at den kunne bidra til å gjøre situasjonen for innvandrere i Norge vanskelig, så den ble aldri offentliggjort. Hun har tydeligvis vært under et betydelig press, så søkelyset må rettes mot hele det 'vitenskapelige' miljøet (ibid): "Korbøl beskriver samfunnsforskningsmiljøene på denne tida som utpreget politisk aktive. – Folk var radikale, og tenkningen var aksjonistisk. Alt var politisert, og det gjorde det selvfølgelig veldig spennende og gøy. Men tidas politiske ladning påvirket også forskningen." Dette er rene ord for penga, og viser at samfunnsforskningsmiljøet svek sin implisitte kontrakt med samfunnet, ved å sette politisk korrekthet over vitenskapelig korrekthet.
