Spaltist

Honning er verdens eldste søtningsmiddel. Og i motsetning til industrielt fremstilt rørsukker, bærer honning et preg av terroir: Den smaker av stedet den kommer fra.

Lynghonning (fra Norge og Skottland) er ett av mange honningslag som nevnes i Kjell Innlis store Matleksikon fra 2007. Men det fins langt mer eksotiske slag: sitruspreget appelsinblomsthonning fra Spania, eukalyptushonning fra Australia og ilexhonning (nektar fra kristtorntreet). For ikke å glemme verdens beste honning: hymettos fra de greske Ymittos-fjellene utenfor Athen, med smak av merian og timian. I antikken brukte athenerne denne til å søte vinen med.

I England fins det tyktflytende blomsterhonning (et vanlig tilbehør til «five o’clock tea»), i Russland kløverhonning (god til pålegg). Det fins lavendelhonning fra Sør- Frankrike (ravfarget med smørkonsistens) og pinjehonning (kraftig smak, ideell i krydderkaker), rosmarinhonning og solskikkehonning. Og så har vi italiensk og spansk kastanjeblomsthonning, etiopisk kaffeblomsthonning, og naturligvis den lyse, flytende akasiehonningen fra Øst-Europa (lett tilgjengelig i norske supermarkeder).

Kvalitetshonning bør aldri varmes opp, men spises fersk, gjerne sammen med naturell yoghurt, som i Hellas, eller blandet med hasselnøtter som tilbehør til ost, som i Nord-Italia. Det er nok.