Du skal dø

En gang i måneden arrangerer St. Jakob kirke i Bergen såkalt Tabutorsdag der en gjest inviteres for å snakke om et tabu. Gjesten var professor Anders Johansen som har skrevet boka Etter oss – samtale på det siste (Spartacus forlag), og jeg sto for utspørringen.

I boka skriver Johansen om en nesten uhyggelig dødsbevissthet som har forfulgt ham siden guttedagene, og hvordan han gjennom hele livet har slåss for ikke å la dette suge livsmotet ut av ham.

LES OGSÅ: Et mislykket forsøk på religionsdebatt

Johansen finner ingen trøst i religionens rekkverk. Kirkens bilder og ritualer oppfatter han som rent anstaltmakeri; en form for poetisering eller estetisering av det absolutt negative. Jo, visst er «Lær mig, o skov, at visne glad» en deilig salme, men til syvende og sist en unnvikelsesmanøver, en skjønn løgn:

«Vår tale om døden er full av metaforer som tjener til å holde realitetene fra livet. Når den sene alderdom kalles kveld eller høst, er det fint og poetisk, synes vi – ikke bare på grunn av solnedgangen og fargeprakten i høstskogen, men også på grunn av noen forsonende assosiasjoner til søvn eller dvale gjennom mørke og kulde før morgenen gryr og nytt liv skal spire. Tatt som språklig figur er det harmløst, men i livsfilosofisk sammenheng er det en utflukt og en unnvikelse».

Da er han snarere på lag med eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre, som skriver: «Vi burde heller sammenlikne oss med en dødsdømt som sanker mot og forbereder seg på henrettelsen, og som gjør alt han kan for å klare å opptre med verdighet på skafottet, men som før det kommer så langt blir revet bort av spanskesyken.» Eller som det heter hos nobelprisvinneren Samuel Beckett i Mens vi venter på Godot: «De føder oss sittende overskrevs på en grav».

LES OGSÅ: Bare Josef

Det er dette som er dødens tabu, mener Johansen. At klokkene ringer for deg. Som språkmektige vesener har vi utviklet en haug med sjablonger og tilsløringsstrategier for å hanskes med alle andres død – men ikke vår egen. At jeg skal dø. Og at dette bunnløse mørket – den altomfattende intetheten som ikke engang kan betegnes med ord – hver dag kryper litt nærmere. Time for time. Sekund for sekund.

Og at det er ingenting vi kan gjøre, annet enn å fornekte og fortrenge. Eller?

Alt forandret seg da jeg fikk barn, skriver Johansen. Nå kunne han gjøre noe for barnets skyld. Slik kunne han avlastes noe av den uutholdelige tyngden ved sin egen dødelighet. «Kanskje er det noe slikt vi feirer ved juletider», legger han til, noe overraskende gitt hans ateistiske grunnsyn. Løsningen er uansett den samme: å forflytte perspektivet fra jeg-et til et større vi. Å se den enkelte som del av en større skjebne: en felles menneskekropp.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Slik får også vendingen om klokkene som ringer for deg, en helt ny valør. Året er 1623 og den britiske poeten John Donne er alvorlig syk (han dør først åtte år senere). Gjennom vinduet hører han kirkeklokkene som innevarsler et nytt gravfølge. Det er da hans to mest berømte formuleringer («no man is an island»; «for whom the bell tolls») kommer til ham:

«Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. Hvert menneske er et stykke fastland, en del av det hele. (…) Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten. Gå derfor aldri ut for å spørre: Hvem ringer klokkene for? Klokkene ringer for deg.»