Bare Josef

Det skjedde i de dager at faren til Ole Paus gikk ned i kjelleren for å hente opp julekrybben. Da han kom opp igjen hadde han en dårlig nyhet.

– En av figurene er borte, sa han.

– Men det er ikke så farlig. Det er bare Josef.

Han der «bare Josef» liker jeg, tenkte Ole Paus. Og siden har Josef vært hans mann.

Og min.

Josef, som med kyndig hånd snekrer sammen en liten krybbe. Som stolt og litt engstelig tar oppstilling ved Maria og Jesus, og som bare kan bevitne deres tosomhet uten helt å ta del i den. Faren som handler resolutt og med handlekraft når det lille barnet trues av Herodes, men som siden – etter at han har fått dem i trygghet – glir ut av historien.

Jeg får alltid så vondt av Josef når vi kommer hit.

Han som spilte en instrumentell rolle da Maria så på ham med det store, alvorlige blikket sitt og sa at hun var gravid med Den hellige Ånd. «Jeg tror deg», svarte Josef. Og stilte opp.

Maria hadde valgt ham. Og han hadde valgt Maria. Sammen skulle de verge det lille og uventede barnet.

Men nå, like plutselig, er han bare til overs. En forstyrrende birolle, skånselløst kastet ut av en streng redaktør.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg er selv far til to. Kanskje er det derfor jeg kan kjenne på den største skrekken av dem alle. At de en dag ikke trenger meg lenger. At min rolle er utspilt. At jeg blir borte i kjellerrotet. Og at det ikke er så farlig.

Derfor finnes det en Jesus-replikk jeg aldri har forsonet meg med. Jeg tenker på den tolv år gamle Jesus som uten å gi beskjed til sine foresatte har overnattet i tempelet i Jerusalem. Her synes jeg han er i overkant bråkjekk. «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min fars hus», svarer han, når en skrekkslagen og sikkert uendelig lettet Josef finner ham etter å ha lett i tre lange dager.

Den siste gangen vi møter Josef i evangeliene er når Jesus på ikke spesielt smidig vis konfronterer ham med hans egentlige farsrolle: «Hvorfor lette du etter meg? Vet du ikke at min far er en annen?» ­Kan du forestille deg hvordan det er å få den i fleisen?

Hva gjorde Josef? Kanskje så han ned. Forlegen og skamfull. Hva var det han hadde innbilt seg? At han virkelig var faren til denne himmelsendte skapningen? Jeg vet ikke, kanskje må man være småbarnsfar og litt sentimentalt anlagt, men hjertet mitt brister hver gang jeg tenker på Josef akkurat her. Irettesatt av sin egen tolvåring, som intellektuelt sett allerede har vokst fra ham.

Lignet gutten ham i det minste? Kunne Josef skimte noe av seg selv i dette fjeset?

Nå sto Josef der, sint av skrekk. Foran gutten han hadde løftet til morens bryst for første gang, som han hadde trøstet hver gang han snublet og slo seg på knærne. Nå konfrontert med det unevnelige. Sin egen farsrolle, som bare var på lånt tid.

Og deretter: Resolutt skrevet ut av fortellingen. Forvist til kjellergulvet, bak en pappeske med gammel julepynt som aldri skal opp i stua igjen.

I kunsthistorien og i de apokryfe evangeliene blir Josef fremstilt som en gammel, gråstenket mann. Slik forsøker man å forklare hvorfor han aldri dukker opp igjen etter episoden i tempelet. Han er simpelthen så gammel at han dør, av helt naturlige årsaker, kort tid etter.

Dette tror jeg ingenting på. Jeg rett og slett ønsker det ikke. For jeg vil ham godt. Josef er min mann. ­Og derfor tror jeg Josef var en ung far, kanskje 33, som meg selv. En som kunne holde følge med guttungen ­­når han spratt rundt på verkstedet, eller klatret i trærne.

På lånt tid, ja visst. Men i visshet om at disse første årene – de aller, aller viktigste – de var hans, for Maria hadde valgt ham. Og han hadde valgt Maria.

Håvard Nyhus (33)

Kommentator og skribent