Ingrid Vik

Religionshistoriker og 
forfatter

Vebjørn Horsfjords skrev i forrige uke en tankevekkende kronikk Vårt Land om det han gjenkjente som tallaversjon blant teologer og kirkeledere. Men som han viser, i samfunnet og politikken, har menneskelivet alltid en pris: «Det er lett å snakke om det som skal prioriteres opp. Tallene hjelper oss å se det som blir prioritert ned». Spør en hvilken som helst rådmann eller ordfører i en hvilken som helst kommune. Innsikt om økonomiske konsekvenser og realiteter legger grunnlaget for rettferdig fordeling av fellesgoder.

Ytringskulturer

Bak Horsfjords ana­lyse aner jeg imidlertid en annen problemstilling om ytringskultur. En brennaktuell sådan som også har relevans i ­kirkelige kretser. Med ytringskultur ­mener jeg kort og godt takhøyden i ordskiftet. Om evnen til å skille sak og person og til å unnlate å begå moralske domfellelser av meningsmotstandere. Testen på ytringskulturen får man når debatten går inn i de mest konfliktfylte eller moralsk ladede sakene.

Usunne ytringskulturer er noe man gjerne knytter til de harde og hatefulle debattene på politikkens ytterste flanker. Men svake ytringskulturer kommer også til uttrykk på andre arenaer og ofte gjennom mer subtile hersketeknikker enn de som for eksempel kommer til uttrykk i kommentarfeltene. Dersom meningskorridoren er trang innenfor et bestemt segment, vil deltakerne i samtalene ofte kvie seg for å tone flagg før de mest toneangivende har satt tonen. Jeg har kjent på det selv, frykten for å havne på feil side i en debatt på Facebook.

LES OGSÅ: Minoritetsgrupper får mest hets blant AUF-ere: – Det ødelegger demokratiet

Moralske pekefingre

I sivilsamfunnet eller i deler av kirkelivet finnes det noen politiske saker hvor det er ett svar som gjelder og hvor kritiske innspill eller nyanseringer slås ned på som umoralske. Horsfjord nevner asyl- og flyktningpolitikken. Det samme kan man se i debatter om Israel eller utviklingsbistand. Selv har jeg erfart moralske pekefingre hvis jeg har ytret meg kritisk om bistandsbudsjetter som har vokst seg inn i skyene­. Og jeg har sett iskanten i øynene på progressive­ ­kirkeledere når jeg har stilt spørsmål, ikke engang om, men om innretningen av, tiltak rettet inn mot sårbare grupper. I ­debattene tas man gjerne på personlig moral, ikke på sak.

Men Horsfjords beskrivelse av talla­versjonen gir meg også en annen assosiasjon, nemlig det stadig mer anstrengte forholdet mellom kunnskap på den ene siden og meninger og følelser på den andre. Et fenomen som vi med det rette knytter til populistiske politikere, for eksempel når Trumps pressesekretær uttalte at «we will not let science stand in the way» i en av de siste pressekonferansene om USAs håndtering av koronakrisen (19. juli 2020). Jeg mener ikke at kirkens tallmotstandere er kunnskapsmotstandere, men effekten kan likevel bli den samme når man avviser å forholde seg til konsekvenser av verdimessige valg. Det er etisk problematisk – og politisk er det også en dårlig strategi fordi rent verdibaserte, sinnelagsetiske utsagn er så enkle å parere, rent politisk.

Mer tvil

Jeg mener heller ikke at ­kirkeledere og teologer skal drive med tallknusing eller politisk agitasjon. Men jeg er sikker på at deres bidrag i samfunnsdebatten blir viktigere og bedre ­dersom de tar opp i seg de etiske dilemmaene som ligger under mange av sakene som kirken engasjerer seg i. Jeg sier ikke at det er enkelt. Det krever vilje til å stille spørsmål ved etablerte sannheter og til å erkjenne at selv de edleste formål vil ha negative konsekvenser for noe eller noen som ikke gis prioritet.

Skal vi som samfunn håndtere de enorme­, politiske omstillingene som ­ligger foran oss, trenger vi et oppegående og ansvarlig sivilsamfunn, gjerne også en tydelig og verdiforankret kirke­. Men ­dersom kirken virkelig skal ta en slik rolle, må den bygge en sterkere ytringskultur som åpner opp for mer tvil og ­mindre blind tro på egne hjertesaker og prioriteringer.

LES MER:

Vårt Land mener: Redigering er ikke sensur. Det er trist om kneblingskultur får fotfeste i Norge

«Rasismen var så innbakt i det engelske språket, sa King i 1967, at selve språket var et fengsel»

Tidligere BCC-medlem: – Berit Hustad Nilsen forsøker å gi inntrykk av et samfunn i moralsk forfall