Kjenner verdien av alt, men ikke prisen på noe

For noen år siden var jeg observatør på årsmøtet i en stor kirkelig organisasjon. Salen var full av ungdomsdelegater, prester og kirkeledere. Flinke folk. Da årsplanen skulle vedtas, kastet de seg inn i diskusjonen med liv og lyst. Debatten tok bokstavelig talt flere timer. Alle kjempet for at deres hjertesak skulle nevnes, og at de riktige ordene skulle brukes.

Etterpå banket de budsjettet gjennom på fem minutter. At det var prioriteringen av pengene som utgjorde den virkelige styringen med organisasjonen, var de fleste ikke bevisste på. Og vi som var det, så ingen grunn til å minne dem om det.

Teologer misliker tall

Teologer og kirkeledere misliker gjerne tall og økonomi. Økonomiske kalkyler forbindes med Mammon og settes opp mot «virkelige verdier». Poeten og profeten hylles, regnskapsføreren og revisoren foraktes. Kirkas representanter opptrer ofte som dem som kjenner verdien av alt, men ikke prisen på noe.

En mer tallbasert tenkemåte er en mer moralsk tenkemåte. Det er lett å snakke om det som skal prioriteres opp. Tallene hjelper oss å se det som blir prioritert ned.

Koronatidens tall

Under koronakrisa har tall vært viktige. Vi har sett grafer for smittede, syke og døde; vi har lært om R-tallet, og mange har skjønt forskjellen på om dødelighet beregnes med utgangspunkt i befolkningen 
eller i antallet som er syke, smittet eller testet.

Også kostnadene har vi hørt tall for. Takket være oljepenger og et liberalt demokrati har milliardene sittet løst for å kompensere for de ofrene enkeltmennesker, bedrifter og organisasjoner har gjort for å spare liv. Men var det verdt det?

For noen lyder selve spørsmålet kynisk. Menneskeliv kan ikke regnes om til penger, sier noen. Men enten vi sier det rett ut eller ikke, har menneskeliv en pris. Det er umoralsk å si at vi skal gjøre absolutt alt for å redde liv. Uten begrep om prisen, gjør vi prioriteringer i blinde der noen sparte liv nå prioriteres foran andre liv som kan reddes eller få høyere kvalitet seinere eller på andre steder.

Grenser for pengebruk

Samfunnet bruker mye penger på helsevesenet, men det ville vært mulig å bruke enda mer, og noen flere ville levd lenger. Veiene våre er blitt sikrere, men enda mer penger kunne spart enda flere liv. Likevel må det gå en grense for pengebruken. Direktoratet for forvaltning og økonomistyring gir konkret veiledning: Når offentlige etater utreder nye investeringer som gir bedre helse eller færre ulykker, skal ett spart menneskeliv verdsettes til 34,39 millioner kroner.

Er det kynisk å sette en prislapp på menneskeliv? Nei. Det er moralsk. For penger er ikke et mål i seg selv, men en mekanisme for å prioritere ressursene våre. Det er ikke kun sparte menneskeliv som har verdi. Utdanning har verdi, ungdomsklubber har verdi. Uberørt natur, skolekorps, tid med familien og fosterhjem for utsatte barn har verdi. Vi kunne brukt nesten alle ressursene i samfunnet på helse og trafikksikkerhet, men vi vil også ha en passelig mengde av det andre. Hvordan kan vi prioritere mellom så ulike størrelser? Koronapasienter mot uberørt natur, kreftmedisin mot skolekorps? Noen ganger må man sammenlikne epler og pærer, og løsningen er å sette en 
prislapp.

Statistikk og verdi

Det vakreste ved tallene er at de ikke gjør forskjell på folk. Uten tall som grunnlag for de moralske valgene prioriterer vi det vi kjenner og det som appellerer til følelsene våre. Jenta med det glade smilet reddes foran tenåringsgutten med hardt blikk. Uten tall får fordommer større spillerom. Når mennesker blir statistikk, blir de tilkjent samme verdi.

Flyktning- og innvandringspolitikk er et annet område der etikken blir bedre hvis vi tenker med tall. Hvilke flyktninger skal hjelpes, hvor og til hvilken pris? Tall og prislapper gjør alternativene tydeligere og valgene mer moralske. Flyktningene som etter tautrekking i regjeringen skal hentes fra Hellas, går av kvoten for overføringsflyktninger. Det kommer altså i prinsippet ikke en eneste ekstra flyktning til Norge selv om vi henter noen fra Moria-leiren. Det kan være gode grunner til å gjøre det likevel, men det er legitimt å diskutere prioriteringene.

«Hjelp der de er»

For noen har «hjelpe flyktninger der de er» fått en negativ klang, men det er dypt moralsk å spørre hvordan ressurser kan brukes slik at flest mulig flyktninger får det best mulig. Umoralen ligger i å si «hjelpe dem der de er» og så ikke gjøre det, eller «hjelpe dem i nærområdene» hvis nærområdene er overbelastet.

Teologers og kirkelederes tale om verdier uten priser har sin plass i offentlig debatt. Den bidrar til å klargjøre hva vi verdsetter, og hvorfor. Den kan peke ut hovedretningen vi bør velge i noen store spørsmål. Men de konkrete politiske debattene handler ofte ikke om å velge retning, men om hvor langt man skal gå. Mange beslutningstakere har ikke prestenes privilegium så de kan si ja til alt som er godt. Da ligger nøkkelen til moralske avgjørelser i tallene, i at prioriteringene gjøres tydelig heller enn tilfeldig.

Lik verdi

I de faktiske valgene vi må ta som samfunn, er det ikke et meningsfullt mål at mennesket skal ha uendelig verdi. Et kristent bidrag er å sørge for at alle mennesker tillegges lik verdi. Når det virkelig teller, må alle telle like mye.

Stemmer det at mange teologer og kirkeledere har dårlig tallforståelse? Jeg vet ikke. Det er en følelse jeg har. Men det ville være interessant å få tall på 
det.

LES OGSÅ:

[ Ingeborg Misje: Jeg har aldri før fått presentert dødsfall i blodrøde tall, som en tikkende klokke. Hva gjør det med meg? ]

[ Rehabiliteringssenter frykter å gå konkurs under korona ]

[ Erling Birkedal: Hva slags kirkedemokrati vi ønsker oss ]

---

Fakta:

---