Det mørke kapittelet

Joanna Bjerga

Medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og journalist

Med mine blå øyne og lett solbrente hud, er det ikke mye som tyder på at jeg er av afrikansk herkomst og ble født i Nigeria. Men min tippoldemor, av det kamerunske Sawa-folket, fikk barn med en europeisk handelsmann, og samme historie gjentok seg i tre generasjoner. Dermed er jeg 1/16 afrikansk, og fryktelig stolt av det.

Jeg er ikke fullt så stolt av mine europeiske aner. Jeg husker øyeblikket da det gikk opp for meg at omtrent alt det fryktelige som har skjedd i verden de siste århundrene var utført av europeere, eller etterkommere av europeere – ofte i religionens navn.

Røtter

Ti år gammel så jeg tv-serien «Røtter», basert på Alex Haleys roman, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Året etter kom serien «Holocaust», med Meryl Streep. Siden kom filmen om Ghandi, og andre filmer og tv-serier om behandlingen av urinnvånere. Ikke så mye å være stolt av, nei.

Kort tid etter min innføring i slaveriets historie, nemlig i juni 1978, opphevet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige forbudet mot å ordinere fargede medlemmer av kirken til prester. Endringen var virkelig en gledens dag for de aller fleste av kirkens den gang fire millioner medlemmer. For noen få var det sjokkerende. For enkelte andre var det «too little, too late». Flesteparten av kirkens medlemmer anerkjente derimot den etterlengtede endringen som en åpenbaring fra Gud til kirkens ledere. Andre så det mer som en påtvunget kursendring, for å få kirken mer på linje med samfunnet rundt seg.

LES OGSÅ: Berit Aalborg: «Religionsrasismen» som kommer på toppen og rammer dobbelt, snakker vi for lite om»

Ikke opprinnelig segregering

Hvorfor i all verden hadde kirken hatt et slikt forbud? Mye er blitt sagt og skrevet om «the priesthood ban», og som ung slukte jeg alt jeg kom over om dette. Men den gang, og inntil relativt nylig, er temaet blitt behandlet litt på samme måte som flergifte-praksisen. Noe vi helst vil glemme, og i hvert fall ikke snakke så høyt om - for «vi er jo ikke rasister!»

Men der opprinnelsen til polygamiet i hvert fall delvis kunne forklares, så var ikke det tilfellet med presteforbudet. I kirkens tidligste fase (1830–1850) ble nemlig fargede ordinert til prester, og Joseph Smith Jr. var motstander av slaveriet. Mormons Bok er svært tydelig på at Gud ikke gjør forskjell på folk, og fordi kirkens menigheter er organisert geografisk, har de aldri vært segregert etter medlemmenes hudfarge.

Det var altså først da kirken trakk vestover og slo seg ned i Utah at dette oppsto. I 1850 opprettet Kongressen Utah-territoriet, og USAs president utnevnte kirkens president på den tiden, Brigham Young, til guvernør. Sørstatsfolk som hadde konvertert til Kirken og flyttet til Utah med slavene sine, stilte spørsmål om slaveriets rettsstilling i territoriet.

(Bort)forklaringer

Slavespørsmålet hadde lenge splittet USA. Etter borgerkrigen (1861–1865) ble slaveriet avskaffet, men segregeringen fortsatte. Forskjellsbehandling og fordommer var ikke bare utbredt, men dessverre normen blant hvite amerikanere – også i kirken.

I to taler til Utah-territoriets lovgivende forsamling i 1852, annonserte Brigham Young retningslinjer som hindret menn av «svart afrikansk avstamning» i å bli ordinert til prester.

Etter hvert fremmet ledere og medlemmer mange teorier for å (bort)forklare restriksjonene. Alt fra at fargede var etterkommere av Kain, til at de hadde vært mindre standhaftige i det førjordiske liv (!). Ingen av disse forklaringene er i dag godtatt som Kirkens offisielle lære. Mer og mer tyder altså på at restriksjonene var politisk og rasistisk motivert, og rett og slett feil.

Likhet blant søsken

Min navnesøster, forfatteren Joanna Brooks, har nylig utgitt boken Mormonism and White Supremacy: American Religion and The Problem of Racial Innocence. Vi kommer ikke videre før vi innrømmer det som har vært – og er.

De siste ukenes uro og antirasistiske demonstrasjoner verden over, viser dessverre at selv om institusjonene og lovene har endret seg, så gjenstår det fortsatt en innsats før likhet for loven, og likhet blant søsken er en levd realitet.

LES MER AV JOANNA BJERGA:

[ Hvorfor skal jeg fortsette å betale tiende hvis kirken min er stinn i penger? ]

[ I år markerer Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige 200 år siden «Det første syn» ]

[ Jeg var mormon. For de ikke-troende i klassen min var jeg nærmest hyperkristen ]