Mest mulig ut av livet?

YOLO heter det på ungdomsspråket. You Only Live Once.

Underforstått: Gjør mest mulig ut av livet mens du har det. Livsholdningen står gjerne i ledtog med et av tidens mest klippefaste dogmer: Vi virkeliggjør vårt menneskelige potensial når vi uttrykker og utfolder den enestående kjerne av følelse og intuisjon som bor i hver enkelt av oss.

Les også: En kirke som kjemper av Geir Otto Holmås

Med fyldig etterklang blir dogmet forkynt i mediehusenes katedraler. Det er den insisterende underteksten gjennom en fredags- eller lørdagskveld med Norske Talenter, Stjernekamp, Senkveld eller Lindmo.

Lengselen etter å bruke livet vårt fullt ut er lagt ned i oss av Gud som skapte oss. Men budskapet «lev ut drømmene, få mest mulig ut av livet, ta ut alle dine muligheter» – på den ekspressive individualistiske kulturens premisser – følges ironisk nok av umenneskelighetens skygge.

Geir Otto Holmås er spaltist for Tro24.no og skriver om temaet «åndelighet».

Vi drives av impulsen vi alle har til å «elska det høgste di sjel fekk nå» (som Anders Vassbotn skriver), men faller i stedet ned i vår inngrodde tilbøyelighet til å sverme rundt vårt eget speilbilde.

Å ta imot sin begrensning

Idealene i selvrealiseringskulturen undertrykker en helt grunnleggende sannhet: Virkelig styrke leves ut når jeg er villig til å la meg konfrontere av min begrensning.

Det er ved å erkjenne både våre muligheter og begrensninger at vi fullbyrdes som mennesker. Å ta ut sitt dypeste potensial og sprenge grenser hører sammen med evnen til å si: «Jeg har grenser, jeg er begrenset, jeg er endelig.»

Les også: Muslimers syndsbegrep av Andreas Nordli

Det grenseløse hører Den evige og evigheten til. Lever vi uten evighetens grenseløse horisont, må vi sprenge alle grensene i dette livet – og vi må sprenge dem selv. Og det er vi ganske enkelt ikke laget for.

Begrensninger gjør oss til mennesker

Klarer jeg å se at mine begrensninger er en gave Gud gir for å gjøre meg til den jeg egentlig er? I vår tid er kanskje det viktigste tegnet på åndelig modenhet at en har tatt imot sin begrensning – og sin styrke gjennom det.

Når jeg aksepterer min begrensning og mine grenser – sammen med mine gudgitte gaver og evner – kan jeg nemlig falle på plass innenfor disse grensene og bli samlet. Jeg innser dessuten at jeg trenger andre, og åpner meg derfor for fellesskap gjennom den gode avhengigheten.

Les også: «Internett er der jeg kan være meg selv» av Astrid Sandsmark

At jeg som menneske er begrenset, er en helt fundamental side ved virkeligheten: Nemlig at jeg ikke er Gud. Men våger jeg å ta imot min begrensning, kan det for alvor begynne å sive inn at Gud er og har alt jeg trenger. Kristentroens paradoks er at det er ved å gi slipp at vi finner livet.

Begrensning og skam

Vår tids kulturelle psykose fremfor noen er skammen. I høy grad er den knyttet til flukten fra våre grenser og begrensninger. Den norske psykologen Geir Berg beskriver noen av mekanismene som er i spill:

«I vår tids fremherskende individualisme gjøres vi stadig mer ansvarlige for hvordan vi er som personer og hvordan vi følelsesmessig opplever oss selv. Helst bør vi føle oss bra hele tiden, være på høyden. Dette har blitt idealet og kravet for mange, og når vi likevel ikke klarer å være så vellykkede som ‘de andre’, kommer tanken snikende om at det er noe galt med oss og at vi har oss selv å takke.»

Kraften i det kristne synet på mennesket

For en stund siden var jeg i et kristent fellesskap der vi gjorde en enkel, men virkningsfull åndelig øvelse sammen. Rommet var gjort om til tre stolringer. Hver av stolringene representerte noe som er sant om meg som menneske.

1. Jeg er utrustet av Gud med gaver og evner.
2. Jeg er under syndens og brutthetens krefter.
3. Jeg er endelig og har begrensninger.

Vi fikk tjue minutter i hver ring, hvor vi hver for oss skulle besvare noen selvransakende spørsmål og kjenne hvor vi var her og nå i forhold til den aktuelle dimensjonen.

Les også: Gud er ingen gud av Bjørn Are Davidsen

Etterpå var jeg slått av hvor dypt denne enkle øvelsen gikk hos meg selv og de andre i gruppa. Jeg tror det er minst to grunner til at den gjorde det. Det er enormt kraftfullt når vi får hjelp til å lese livet vi faktisk lever i lys av det kristne menneskesynet i hele sin bredde; vi er ganske sulteforet på disse tingene fordi den endimensjonale selvrealiseringsmyten også har trengt langt inn i det kirken forkynner og holder på med.

Men i møte med vårt sanne selv ble vi også løftet av nærværet fra han som gjennom barnet i krybben og Åndens pant hvisker til oss: «You will not live only once!»