Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Gyrid Gunnes, førsteamanuensis ved VID høgskole, har i Klassekampen foreslått at kristne institusjoner som Den norske kirke og Kirkens bymisjon bør vurdere å ansette muslimer. Disse skal forkynne progressiv islam og lede bønn. I og med at Den norske kirke har tatt avstand mot diskriminering av homofile, mener Gunnes at ansettelse av progressive muslimske ledere kan være en måte å drive faktisk og praktisk arbeid for skeive i Norge i dag.
Hadde vi akseptert at Human-etisk forbund skulle ansette prester som de anså som passende?
To ulike religioner
Gunnes’ engasjement er åpenbart drevet av solidaritet med skeive og kvinner. Men hun overser det enkle faktum at kristendom og islam er to ulike religioner. Det gjør forslaget utenkelig av flere grunner.
For det første er det umulig at en kirke skulle legge til rette for utbredelsen av en annen religion, fordi en annen religion nødvendigvis har en virkelighetsforståelse som strider mot det den kristne kirke anser som sin hovedoppgave å forkynne. Selv om deler av islam eller andre religioner kan harmonere fint med kristendom, hevder de ulike religionene overordnet sett sannheter som ikke lar seg forene. For den kristne kirke har selvsagt budskapet om Kristus forrang.
For det andre er det imperialistisk at et trossamfunn skal stå for ideologisk vurdering, lønn og forvaltning av et annet trossamfunns tro. Hadde vi akseptert at Human-etisk forbund skulle ansette prester som de anså som passende? Eller at en moské hadde ansatt pastorer som skulle forkynne en kristendom muslimske ledere mente var moralsk? Dette er i seg selv problematisk, men spesielt når det er majoritetens trossamfunn som utpekes til å betjene de andre religionene, bør de maktkritiske varselklokkene klemte høylytt. Linda Noor mener det faktisk kan gjøre vondt verre for likestilling i muslimske miljøer.
Eget trossamfunn
Amina Selimovic og Rania al-Nahi , begge muslimer tilknyttet Hikmah-huset, ønsker imidlertid Gunnes’ forslag velkommen. De savner nemlig selv det tilbudet de ser for seg at Gunnes’ forslag legger opp til. Men deres sammenligning med kampen for kvinnelige prester er helt feilslått. Ingrid Bjerkås ble i 1961 ansatt i Den norske kirke, av Den norske kirkes daværende ledelse, med tilslutning fra menigheten og med stor begeistring fra medlemmer landet over. Bjerkås-striden sto i kirken, ikke mellom kirken og samfunnet forøvrig.
Dersom muslimer i Norge ønsker et progressivt religiøst tilbud, er den eneste veien å gå at de på selvstendig grunnlag skaper den nødvendige institusjonelle rammen. Det krever tross alt bare 100 medlemmer å registrere et trossamfunn.
