Normisjon blir konkurrent

Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

Forrige uke vedtok generalforsamlingen i Normisjon å opprette eget nasjonalt trossamfunn for medlemmer som er «kirkeløse». Med det vil også de langvarige relasjonene til Den norske kirke på nasjonalt og lokalt nivå gjennomgå en endring.

Spor av vekkelse

Etter at de store vekkelsesbevegelsene hadde skylt over Nord-Europa og USA på 1800-tallet, var sporene etter dem forskjellig fra land til land. I USA så et stort antall selvstendige menigheter og nye kirkesamfunn dagens lys. De vakte forlot de etablerte kirkene til fordel for de nye, og dannet med det grunnlaget for dagens evangelikale amerikanske befolkning.

I Norden holdt de vakte seg stort sett innen folkekirkene. I Norge ble det dannet en rekke indremisjonsbevegelser og siden ble det bygget utallige bedehus i tillegg til kirkene. Historisk har det vært tette bånd og nært samarbeid mellom bedehus og kirke på de fleste steder i Norge, ikke minst når det gjelder barn og unge. Misjonsorganisasjonene har ikke vært konkurrenter til kirkene på andre måter enn at de også har samlet mennesker rundt åndelige ting.

Kirkeliv og organisasjonsliv har gått hånd i hånd, selv om det også i perioder kan ha vært anstrengt. Dette har også vært tilfelle på nasjonalt nivå.

Det er forståelig at Normisjon vil opprette trossamfunn, men de kan ikke regne med at forholdet til Den norske kirke blir det samme

Heldekkende menigheter

Med årene har imidlertid relasjonene endret seg. Mange bedehus fungerer i dag som heldekkende menigheter, med ansatt forsamlingsleder eller pastor, kirkelige tjenester som dåp og konfirmasjon og fullt ukesprogram med søndagsgudstjeneste klokken 11. De fleste av dem som er aktive i disse forsamlingene er medlem av Den norske kirke, noe som i varierende grad har betydning for dem.

Mange av Normisjons menigheter har altså over tid drevet arbeid som er i direkte konkurranse Den norske kirke. Når de nå vedtar å opprette eget trossamfunn, tar organisasjonen steget helt ut som selvstendig kirke. Dermed blir de på alle måter konkurrenter, og Den norske kirke kan vanskelig se dem som komplementære til eget tilbud. Hvert medlem Den norske kirke mister til Normisjon representerer et menneskelig, åndelig og økonomisk tap. Å skulle samle inn penger til Normisjons arbeid vil eksempelvis kunne fremstå unaturlig for mange.

Det er ikke nødvendig å opprette et formelt kirkesamfunn for kirkeløse normisjonere – det finnes allerede flust av lutherske frikirker de kan melde seg inn i om Den norske kirke blir for liberal.

Like fullt er det forståelig at Normisjon vil opprette trossamfunn når de i praksis mange steder allerede fungerer nettopp som det. Imidlertid kan man ikke regne med at forholdet til Den norske kirke blir det samme.