Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Vårt Lands syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.
Snart er det 1000 år siden slaget ved Stiklestad og Norges kristning. Leder i Human-etisk forbund, Christian Lomsdalen, kritiserte planene for Stiklestad-jubileet tidligere i sommer. Han mente feiringen som statsråd Kjersti Toppe legger opp til i for sterk grad betoner at Norge for tusen år siden ble et kristent land. I stedet bør mangfoldet i kulturarven og selve nasjonsdannelsen få fokuset, uttalte han til Vårt Land.
Fra det konkrete til det abstrakte
På den andre siden av spekteret står professor Eivor Oftestad. I et innlegg i Vårt Land skriver hun om hva som skjer når feiringer ikke lenger gjenforteller en historie, men blir en markering av abstrakte størrelser som verdier og idealer. Dermed beredes grunnen for at slike feiringer stadig blir oppdatert med de verdiene som er i vinden idet feiringen skjer – og ikke det som preget den historiske foranledningen. Dette er historieløst og forutsigbart, utdyper hun i et intervju i Vårt Land.
Det finnes to ulike grunner til å markere 2030, en av dem er statlig, den andre er kristelig
— Vårt Land
Oftestad påpeker at Olavs-fortellingen handler om både nasjonsbygging og kristning. Disse to tingene hang en gang uløselig sammen: Om to år markerer vi at kristenretten ble lagt til grunn for Norges lover. Med andre ord skjedde kristningen ikke ved dåp eller ved sverd, men gjennom lovgivning – og slik ble samtidig landet bygget. Også i dag er det vår lovgivende forsamling som de facto er landets øverste organ.
Ikke lenger statskirke
Tusen år etter kristningen av Norge – og etableringen av Norge – er stat og kirke ikke lenger to sider av samme mynt. I 2012 ble kirke og stat skilt, selv om det fortsatt er lett å finne de dype sporene de har satt i hverandre. Det som for tusen år siden var én ting, er i dag er to ulike ting. Dermed finnes det også (minst) to ulike grunner til å markere 2030. En av dem er statlig, en annen kristelig. De to bæres av ulike institusjoner, men møtes og brytes i kulturen og folket.
Det er fristende for Kjersti Toppe å lete etter et minste felles multiplum for markeringen. En setning, et slagord, en jubileumsforestilling der alle kan oppleve sitt anliggende ivaretatt uten for mye skurr. Men det finnes andre muligheter. Snarere enn å lage én fortelling, er det vel så riktig å synliggjøre de to sporene uten å underkjenne noen av dem. Det er mulig å holde sammen motsetninger og slik vise fram både historien og nåtiden.