En stue for alle

I dag åpner Oslos nye hovedbibliotek, Deichman i Bjørvika. Det ambisiøse prosjektet ble vedtatt bygget av bystyret i 2013, mens arkitekttegningene har vært klare i over ti år. Bygget skulle stått ferdig allerede i 2016, men har vært rammet av vannlekkasjer og budsjettsprekker – en siste utsettelse kom som følge av koronapandemien.

Kritikken mot prosjektet har vært sterk: Bygget ser billig ut og det skygger for Operaen, sier enkelte kritikere. Andre finner det problematisk at hovedstaden samler de største kulturinstitusjonene tett på hverandre i sentrum: Operaen, Munchmuseet, Deichman – og Nasjonalmuseet noen steinkast vestover. Kritikken har blitt forsterket av at det nye Bjørvika ikke er et sted for folk med en vanlig økonomi: Barcode er preget av bemidlede finansinstitusjoner, mens kvadratmeterprisene i de nye leilighetene på Sørenga er blant de aller høyeste i Norge.

Denne kritikken har definitivt noe for seg. Når man bygger sentrale kulturinstitusjoner for milliarder av skattekroner, er det helt avgjørende at de har støtte i brede lag av befolkningen. Alle skal kunne kjenne på følelsen av at dette er vårt. Kritikken mot flyttingen av Munchmuseet handlet mye om dette, fordi det ble fjernet fra (fattige) Tøyen til (rike) Bjørvika.

Operaen i Bjørvika ble også kritisert i sin tid: Den var altfor dyr, og opera er den minst folkelige sjangeren man kan tenke seg. Men kritikken ble gjort til skamme, på grunn av en arkitektonisk genistrek: Bygget var umulig å mislike, fordi det var elegant og demokratisk på samme tid: Man kunne simpelthen tråkke rundt oppå bygget og nyte en is i vannkanten – og plutselig føltes opera og ballett litt mindre fjernt og farlig.

Derfor er det tida framover som vil vise om nye Deichman blir en suksess. Og det er vi som bruker bygget som vil være med på å avgjøre det – enten vi bor her eller går innom når vi besøker byen. Utenom kirkene er bibliotekene så å si de eneste offentlige arenaene man kan besøke uten at noen vil forsøke å ta betalt. Dette verdsetter vi bare ved å bruke det.

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LANDS REDAKSJON:

[ – Religionsrasismen blir oversett, skriver Berit Aalborg.  ]

[ Verken kampen mot slaveriet i England, kvinnebevegelsen eller borgerrettighetsbevegelsen i USA var preget av vold. Hvordan unngikk de moderne reformbevegelsene dette? spør Joel Halldorf ]

[ Når rasismen opererer «undercover» ]