Kommentar

Vi trenger ikke feilaktige fortellinger om at verdiene skapes i ett fylke for så å sløses vekk i et annet

La oss hylle den vestlandske oljearbeideren. Og den trønderske ingeniøren, geologen fra Irak, og den kloke juristen i Oslo. Sammen har de skapt utrolige verdier, og pekt ut en retning for framtiden.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvem skaper verdiene? Hvem er papirflytterne, de unødvendige munnene, som vegeterer på andres svette og mot? Spørsmålet dukker stadig opp i norsk politisk debatt. Det er en slags retorisk nisse som henger seg på sentrum-periferi-lasset, en av de store klassiske skillelinjene i norsk politikk. Når det gjelder verdiskapning er det et blindspor å lete etter motsetninger her. Når norske økonomiske verdier skapes går by og land hand i hand, som det heter i et av tidenes beste valgkampslagord.

13 år gammel flyttet jeg fra Oslo til Stavanger. Jeg husker det regnet mye den høsten. Men det jeg husker alle best er de enorme betongplattformene som var under bygging i Gandsfjorden. De overjordiske strukturene tårnet over de sørlige delene av Stavanger, og bar bud om en økonomisk gylden framtid. Og jeg husker vraket av Alexander Kielland-plattformen, som fløt opp ned i samme fjord. Det vitnet om et oljeeventyr som har kostet mange mye. Oljemilliardene har ikke kommet av seg selv ut av borehullene.

Nylig skrev den anerkjente journalisten og politikeren Mimir Kristjansson fra Stavanger noe svært gjenkjennelig for meg om forskjellen på å bo i Oslo og Stavanger. «Her spiser vi jødekaker, folk heter Jone og været skifter flere ganger daglig. Men den største og mest påtakelige forskjellen er hvor mye tettere Stavanger er kobla på industri og produksjonsliv. Her er supplyskip et daglig syn og det ligger alltid et verft i horisonten.» Og videre: «Sånn er Norge langs hele kysten. Det bare ser ikke alltid sånn ut når man sitter i bobla i hovedstaden».

STAVANGER 197506: Ståldekket til oljeboringsplattformen Condeep / Beryl A ferdig montert på betong-beina ved  verftet i Stavanger.  Beryl A er den første plattformen som er laget i stål og betong.  Th. beina på en ny plattform under bygging.
Foto:  NTB / SCANPIX
Ståldekket til oljeboringsplattformen Condeep/Beryl A ferdig montert på betong-beina ved verftet i Stavanger. Beryl A var den første plattformen som var laget i stål og betong. Til høyre ser vi beina på en ny plattform under bygging. Foto: NTB scanpix

Popvenstre

Det er et kjent fenomen. Unge menn fra distriktenes middelklasser søker til boblene i hovedstaden for å «bli noe» innen politikk, medier eller kultur. De ender gjerne i en boble som lett nedsettende kalles «popvenstre». Man leser (og skriver i) Klassekampen, bor på Grünerløkka, og prøver å uttale seg på vegne av Groruddalen. Det er en boble jeg kjenner godt, og jeg vet at inne i den er det lett å overse hovedstadens vibrerende og produktive næringsliv. Man kan lett se for seg en slags motsetning mellom et verdiskapende og hardtarbeidende Vestland som dier på en dekadent og livsfjern hovedstad.

Det er en svært misvisende fortelling. Når vi ser på hvilke fylker, etter gammel inndeling, som kommer høyest ut på bruttonasjonalprodukt per innbygger, ligger Oslo og Akershus helt i toppen sammen med oljefylkene Rogaland og Hordaland. Det blir allikevel en litt meningsløs skrytekonkurranse mellom små fylker i et lite land. Det som er viktig er å forstå hvordan Norge greide å bli et av verdens rikeste land, og hva det forteller oss om hvordan vi skal opprettholde velstanden vår i framtiden.

Ressursenes forbannelse

Verden er full av ressursrike land som sliter med dyp fattigdom. Rike gassforekomster utenfor Nederland ga landet en oppblåst økonomi og påfølgende nedtur, gjerne kalt «hollandsk syke». Rike mineralforekomster har gitt Kongo krig og ikke rikdom, og i Angola har de store oljeinntektene gjort eks-presidentens datter til Afrikas rikeste kvinne. Det kalles gjerne «ressursenes forbannelse». Rike naturresurser er ikke alltid en snarvei til rikdom, det er vel så ofte en vei til nasjonal ruin.

Forskningen viser at kvaliteten på et lands statlige institusjoner er avgjørende for om ressursene blir en berikelse eller forbannelse for landet. Det er bare når lover håndheves, korrupsjonen er lav og inntektene fordeles og investeres klokt at ressurser gir fremgang. Det norske oljemirakelet er ikke bare at vi vant i ressurslotto, det handler også den kloke måten vi som nasjon har forvaltet denne gaven på.

Stavanger 1983: ALEXANDER KIELLAND - SNUING/SENKING. "Alexander L. Kielland"-plattformen kantret 27. mars 1980 på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. 123 mennesker omkom. Her bilder fra forsøkene på snuing, - og den senere senkingen i 1983. Plattformen ble senket med 50kg sprengstoff, og sank på 712m dyp i Nedstrandsfjorden, nord for Stavanger. To tidligere snuoperasjoner var mislykket.   NTB arkivfoto:  Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
Oljeplattformen Alexander Kielland kantret 27. mars 1980 på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. 123 mennesker omkom. Her er bilder fra forsøkene på å snu plattformen, og den senere senkingen i 1983. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Fattige Stavanger

Stavanger var en av Norges fattigste byer på 60-tallet. Hermetikkindustrien, byens økonomiske bærebjelke, var i krise. Heldigvis hadde en papirflytter født og oppvokst i Oslo, Jens Evensen, sikret Norge råderetten over enorme havområder i Nordsjøen. Rett etterpå fant man milliardfeltet Ekofisk. En innvandrer, den unge irakiske geologen Farouk al-Kasim, ble ansatt rett fra gata i Oslo som Norges tredje oljebyråkrat. Han betegnes som «den største verdiskaperen» Norge har hatt. Han var med på å bygge et juridisk og politisk rammeverk som sikret at verdiene ikke rant ut av landet, og presset oljeselskapene til å bruke nye metoder som skaffet landet større oljeinntekter. Vi skal være takknemlig for at politikerne hørte på al-Kasim, og ikke Anders Langes parti (forløperen til Frp), som ville selge Statfjord i 1975.

Norges oljerikdom er ikke et mirakel. Det er et resultat av politisk vilje, langsiktig tenkning og en historisk nasjonal dugnad. Driftige vestlendinger har støpt betongfundamenter og startet oljeservicebedrifter. Fra hele landet har det strømmet til dyktige sjømenn og dykkere. I Trondheim har det blitt utdannet ingeniører og geologer som har overvunnet enorme teknologiske hindere. Lille Norge har faktisk bygd, og flyttet, det største menneskeskapte objekt som noensinne er blitt flyttet på, Gullfaks C. I Møre og Romsdal lages skipene som gjør oljeutvinningen mulig. I «Subsea Valley» mellom Oslo og Kongsberg har det blitt utviklet undervannsteknologi som gjør oljen enda mer lønnsom. Forvaltere i Oslo har fått inntektene til å yngle på verdens børser.

Dette mirakelet peker veien for en næringspolitikk som kan gi Norge en grønn velstand.

Den siste olje

Vi må slutte å la nesten alle våre ingeniører og realfagsstudenter lokkes av superlønninger til en industri som leter etter den siste olje. Vi må bruke våre skarpeste hoder, som beviselig er i verdensklasse, til nyskapning, og ikke til livsforlengende behandling.

Vi må sikre at vindkraftens inntekter kommer hele folket til gode, og gir grunnlag for ny verdiskapning slik vannkraften gjorde det for 100 år siden. Milliardene som går med til elbilfritak har gitt oss bedre luft, og har bidratt til på framskynde en teknologiutvikling som kommer hele verden til gode. Det kan vise seg å bli et av de mest effektive klimatiltakene Norge noensinne har innført. Men det er fortsatt ingen batterifabrikk i Norge, selv om vi har ressursene, kompetansen og milliardene som trengs.

Det er for seint å slutte med seilskuter etter at dampskipene har blitt mer konkurransedyktige. Omstillinger må gjøres i gode tider. Etterpå er det for seint.

Vår felles rikdom

Den omstillingsjobben gjør vi best sammen. Da trenger vi den driftige vestlendingen, ingeniørene på Gløshaugen, innflytteren som ble papirflytter i Oslo, og de skarpeste hodene vi kan tiltrekke oss fra andre land. Vi trenger ikke feilaktige fortellinger om at verdiene skapes i ett fylke for så å sløses vekk i et annet. Da taper vi. Evnen og viljen til å trekke vogna sammen er vår største rikdom som nasjon.

LES MER:

Hver år oversømmes øya Tuvalu. Snart kan øya forsvinne for godt

Regjeringa har levert nytt mål: Norge vil kutte utslipp med minst 50 prosent innen 2030

Vårt Land mener: Lar vi egen økonomisk vinning gå foran klima, vil vi fremstå som hyklerske

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Bjørn Kristoffer Bore

Bjørn Kristoffer Bore

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar