Under KrFs landskonferanse i helgen slo leder Kjell Ingolf Ropstad fast at partiet ikke vil vike en tomme når slaget om iskanten skal stå i vår. Iskanten – eller iskantsonen – er havområdet mellom isfritt og isdekket hav i arktiske strøk. Iskanten er biologisk viktig, det foregår en intens produksjon av planteplankton i denne sonen, og områdene anses som svært sårbare.

I Granavolden-erklæringen som fortsatt gjelder, slås det fast at det ikke skal åpnes for petroleumsvirksomhet eller konsekvensutredning i hav­områdene ved iskanten. Men det er stor uenighet om hvor denne iskanten faktisk befinner seg. På grunn av klimaendringer smelter stadig mer is, og dermed trekker også iskanten seg lenger nord.

Venstre vil definere iskanten lenger sør enn den er i dag, mens Høyre ikke har konkludert i saken. Tidligere regjeringspartner Frp ønsker en såkalt
dynamisk iskant, og dermed økt oljeutvinning i den nordlige delen av Barentshavet. Forvaltningsplanen for denne delen av norsk sokkel, vil bli lagt frem i løpet av våren.

Når det anslås at 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser kan ligge i arktiske strøk, blir iskant-definisjonen et økonomisk spørsmål – et svært betent spørsmål for en nasjonaløkonomi som vår, som har gjort seg svært avhengig av oljeinntekter. Det er kjent at mange av de store leteområdene for norsk oljeproduksjon går inn i sluttfasen og at nye lisenser i Barentshavet vil være svært attraktive.

Det vil være dypt problematisk og et stort moralsk paradoks å innføre en såkalt dynamisk iskant. Fossil brensel er den største enkeltårsaken til klimagass-utslipp, som igjen fører til økte temperaturer og nedsmelting av polene. Nedsmeltingen går raskere enn man beregnet for noen få år siden, og utviklingen defineres i dag som «faretruende» av et samlet miljø av klimaforskere.

Hvis vi lar egen økonomiske vinning gå foran hensynet til sårbar natur og klima, vil vi fremstå som en hyklersk stemme i klimadebatten når vi kritiserer land som Brasil for deres utnytting av sårbar regnskog.