Politikk for krisetider

Koronakrisen har på en brutal måte plassert vår egen samtid inn i historien om menneskets kamp gjennom kriser, sykdom og økonomiske svingninger. Mange i Norge­ har nærmest trodd at vårt moderne samfunn var løftet over denne historiske malstrømmen.

Rammes hardest

Noe av det historien har lært oss om kriser, er at de svakeste alltid rammes hardest og at samfunn med store økonomiske forskjeller sliter mest. I mange tilfeller fører det til ustabilitet. Historisk har det også ført til rop om «sterke menn» og enkle løsninger.

Men vi kan heller lære av vår egen, nære historie. Om hvordan den norske modellen har gitt oss stor grad av likhet, tillit og et av verdens mest stabile samfunn.

Heldigvis viser en fersk undersøkelse i Klassekampen at denne tilliten også er til stede under korona-krisen. Hele 72 prosent støtter myndighetenes tiltak. Det er et godt utgangspunkt for den krevende tiden som kommer. Trolig har det medvirket sterkt at alle de politiske partiene har strukket seg langt for å finne felles tiltak og slik gi dem legitimitet.

Tillit i krisetid

Likevel er det betimelig å stille spørsmål om hvordan denne krisen­ vil påvirke norsk politikk. Den virkelige testen får vi når langtidseffekten både av krisen og tiltakene kommer. Og ikke minst når den manglende beredskapen skal evalueres og veien videre skal stakes ut. Den fasen vil utfordre flere av partiene ideologisk.

Dersom vi fortsatt skal ha tillit, blir det viktig at partiene bak skriftende regjeringer tar ansvar for effekten av nedbygging og privatisering av tidligere beredskapslager.

I Norge har private aktører fått ansvar for områder der offentlige institusjoner tidligere hadde det. Et eksempel er at ­staten solgte seg ut av gamle Norsk Medisinaldepot. Myndighetene sørget ikke for å plassere beredskapsansvaret på nytt. Derfor smuldret beredskapen opp. En stat kan privatisere mye. Men ikke ansvaret.

Sårbarhetsutvalget

I år 2000 leverte Sårbarhetsutvalget, ledet av Kåre Willoch, en rapport. De pekte på flere sikkerhetsutfordringer: Tre av dem var reduksjonene av bemanningen i virksomheter, økende kostnads- og effektiviseringspress og ­utsetting av offentlige tjenester til kommersielle virksomheter.

Da koronakrisen inntraff, var det store hull i beredskapen. Det manglet grunnleggende smittevernutstyr, til tross for at pandemien var en varslet krise. Midt under krisen fikk Helse Sør-Øst et nasjonalt koordineringsansvar. En slik funksjon burde vært på plass i Norge lenge før pandemien rammet. Kanskje har det sammenheng med nettopp de utfordringene Willoch-utvalget pekte på?

En økonomisk modell med krav om lønnsomhet i alle ledd fører fort til at de samfunnsøkonomiske perspektivene forsvinner.

Midlertidig arbeidskraft

Også i ­arbeidslivet ser vi konsekvenser. Etter at mange har gjort seg personlige erfaringer i krisetid, vil trolig flere etterspørre regler og tiltak mot den utstrakte bruken av midlertidige ansatte og arbeidskraft som er løst tilknyttet arbeidslivet. Disse gruppene er åpenbart langt mer økonomisk utsatt i krisetid enn alle andre.

Men sammenligner vi oss med USA, var mye på stell da krisen slo inn. Derfra kommer det eksempler på at koronasyke mennesker uten helseforsikring nektes helsehjelp eller får svinhøye regninger. Stavanger Aftenblad skrev om korona-­syke Danni Askin som fikk krav på 380.000 kroner etter tre besøk på privat legevakt med tilhørende undersøkelser. Hun sto uten forsikring i cirka en uke på grunn av bytte av jobb og bosted. Eksperter har advart om at koronaepidemien kan bli en katastrofe for millioner av uforsikrede amerikanere, både økonomisk og helse­messig. Slikt svekker tillit til et system.

På den andre siden har vi sett hvordan autoritære Kina har vært ekstremt handle­kraftige og slått effektivt ned på pandemien. Da er det lett å glemme hvilke menneskelige omkostninger et autoritært system har.

Derfor er det viktig å holde tunga rett i munnen og holde fast på vår nordiske og vellykkede blandingsmodell.

Sterke fellesskap

Krisetid viser behovet for tydelig lederskap og gode fellesløsninger. Både når det gjelder beredskap, helsevesen og et samfunn der godene og rettighetene er jevnt fordelt.

Kanskje vil tiden etter krisen utfordre flere politiske partier i Norge. Men denne utfordringen bør partiene ta. Demokratier er skjørere enn vi ofte tror. Særlig i krisetid. Det er uhyre viktig at vi makter å bygge opp høy beredskap, solide økonomiske nettverk og jobbe for økt grad av likhet.

Det vil være vår beste beredskap både mot nye kriser og å sikre demokratiet mot autoritære krefter.

HVA NÅ, NORGE – OG VERDEN?

Vi går nå inn i en ny fase i korona-krisen. Les mer om hvordan Vårt Lands redaktører og kommentatorer vurderer veien videre nå:

• Religionsredaktør Alf Gjøsund om kirkens nettsuksess i krisen – og den konstante letingen etter meningen med livet som finnes bak skjermer og nettbrett

• Utenriksjournalist Geir Ove Fonn om mulighetene for at væpnede konflikter trappes ned under koronakrisen

• De sårbare barna ble ekstra sårbare. Det er foreløpig fasit etter nedstengning av skoler og barnehager, skriver nyhetsredaktør Veslemøy Østrem