Noen dødsfall kan være forventet, ja, nesten omsluttet av en kappe i melankolsk blått. Andre er i svart. Nattsvart. Uten gliper av lys. Uansett er det avgjørende å bli møtt av noen som ikke har åpningstider eller nedtellingsklokke, som kan sorg og som orker å stå sammen med andre i vår eksistensielle smerte.

Fag, ikke forkynnelse

Han var ingen kirkegjenger. Gud hadde ingen rolle i livet hans. Det var flere år siden han hadde gått inn i en kirke sist, uten å ha en konfirmasjonsinvitasjon i frakkelommen. Nå var det så vidt bena kunne bære, og idet han løftet hånden for å banke på kontordøren til presten, falt han sammen. Han trodde ikke det var flere tårer igjen, men på det litt overmøblerte kontoret med ufancy møbler og prestestolaer i ulike farger hengende på skapdøren, var det rom både for raseri og stillhet.

Samtalen der inne; om tapet, meningsløsheten, håpløsheten og smerten; ble aldri journalført eller fakturert for. Det var heller ikke venteliste for de påfølgende samtalene, besøkene og møtene med andre som sto ham nær.

Etterpå fortalte han om et omsorgarbeid som gjorde det mulig å klare det store mørket etter brutalt å ha mistet. Det handlet ikke om Gud. Han tror fortsatt ikke på noen guddom eller et evig liv. Han var lettet over at forkynnelsen ikke fantes i det rommet. Det handlet om faglig dyktighet i møte med livets slutt og menneskers sårbarhet.

På vegne av storsamfunnet.

Prestene står i sorgarbeidet og traumemottakets førstelinjetjeneste. De håndterer hver uke store mengder av hverdagssorg, de gjennomfører sorgsamtaler, forbereder begravelser, har sjelesorg i palliativ pleie og følger opp i etterkant. De står også stødig når de aller mest dramatiske hendelsene rammer.

I fjor vinter ble en ny beredskapsavtale for prestene signert. Avtalen klargjør at prester skal bidra i politiets beredskapsarbeid rundt ulykker og dødsbud, og regulerer dette arbeidet bedre for den enkelte prest. Avtalen har vært omdiskutert. Noen har tatt til orde for at det er invaderende at en prest får ansvar for å være budbringer i så dramatiske livshendelser, uavhengig av offerets tilknytning til kirken. Også blant prester er det delte meninger om rollen, rett og slett fordi den er en stor belastning, og det er blitt mulig å reservere seg mot beredskapstjeneste.

I et innlegg på Verdidebatt beskrev sokneprest i Uranienborg menighet, Sjur Isaksen, hvordan han opplever å ha denne arbeidsoppgaven:

«Jeg har tenkt at det var evangelist jeg skulle være, en som bærer fram godt budskap. Men ikke denne gangen. Jeg blir aldri vant til dette. Jeg gruer meg hver gang. Men jeg vet to ting: Det verste har allerede skjedd. Og de som trenger å vite det, må få vite det på en så tydelig og omsorgsfull måte som mulig», skriver han.

Isaksen reflekterer godt om det han gjør på vegne av storsamfunnet.

Viktig bearbeidelse

Kirkens oppgaver rundt dødsfall har endret seg de siste tiårene. På 1980-tallet vokste det frem en tradisjon for å avholde minnegudstjenester, invitere til lystenning og åpne kirken etter store ulykker. Teologene Lars Johan Danbolt og professor Hans Stifoss-Hanssen gjennomførte i 2007 et forskningsprosjekt rundt minnegudstjenester etter større hendelser. De intervjuet pårørende for å få svar på om en minnegudstjeneste kan bidra i krisebearbeidelse. Deres funn viste at pårørende opplevde de nye ritualene som meningsfulle. Deltakelse i ritualet syntes å redusere avmaktsfølelsen og opplevelsen av å stå alene. Også de som ikke hadde et nært forhold til kirken, fant ro og tilhørighet i kirkerommet. Kirken har med andre ord svart godt på hvordan de skal være en kirke for folk, i våre liv, også når det er som svartest. Allehelgen-gudstjenestene som mange menigheter har arrangert de siste årene, svarer på noe av det samme.

36.000 gravferder

Da Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) i 2015 spurte om folks opplevelse av offentlige tjenestetilbud, fikk kirken svært høy score fra brukerne sine. På spørsmålet om «de ansattes evne til å møte dine behov når det oppstår en situasjon utenom det vanlige» ligger kirken øverst av offentlige tjenester, sammen med folkebiblioteket. 83 prosent svarer at de er «svært fornøyd» eller «fornøyd» over måten de blir møtt på når det butter.

Også andre faggrupper, som psykologer, pastorer, imamer, leger og politifolk har fagkunnskap i krisehåndtering. Men mye tyder på at befolkningen opplever god ivaretakelse på prestens kontor. Kirken gjør denne jobben så bra fordi prester både har utdannelse og mengdetrening i dødsfall, sorg, minnetaler og begravelser. Hvert år gjennomfører prester i Norge rundt 36.000 gravferder. De aller fleste av disse blir aldri omtalt i nyhetene, men det gjør dem ikke mindre viktige. Nær 9 av 10 pårørende velger å bruke det kirkelige gravferdstilbudet. Det betyr at mer enn 36.000 partnere, familier eller andre som står den døde nær, får mulighet til å bli lyttet til og bli loset gjennom noen uker som er kaotiske vonde.

Dette er en førstelinjetjeneste som åpenbart bidrar til å styrke folkehelsen. Den fortjener stor respekt. I møte med sørgende viser prester at de utfører et samfunnsoppdrag, ikke bare en jobb.

* LES OGSÅ: