Profetisk mot og etisk ryggrad

Michael Gritzman har i Vårt Land 19.08. et innlegg som adresserer Vårt Land og ledelsen i Den norske kirke. Bakgrunnen for hans tekst er imidlertid mitt innlegg, derfor finner jeg det nødvendig å kommentere. Adressaten for mitt innlegg var ikke norske jøder, men norske frikirkelige miljøer som jeg mener både unnskylder og bortforklarer det som skjer på i Gaza og på Vestbredden. Jeg registrerer at mange av unnskyldningene og bortforklaringene i mange sammenhenger (på det jeg mener er en misforstått måte), kobles til den gamle pakt i Det gamle testamentet. Det jeg lærte på søndagsskolen i relasjon til erstatningsteologi gikk ut på at når Israel adlød Gud gikk det dem vel. Når de brøt Guds pakt gjennom avgudsdyrkelse, ulydighet og moralsk korrupsjon, gikk det dårlig.

Å misbruke Toraen

Når jeg i innlegget nevner et par eksempler på Israelsfolkets historiske brudd på den gamle pakt, sier jeg også at «profetene og historieskriverne skal berømmes for sin vilje til å si og skrive rett ut om frafall, overgrep og leder-svikt». Når 80 rabbinere tirsdag 19. august kom med et opprop mot Israels regjering (også signert Joav Melchior), med anklage om at regjeringen misbruker Toraen, med krav om å få slutt på sultkrisen på Gaza og med fordømmelse av bosettervolden på Vestbredden, står de fjellstøtt i en gammel profetisk tradisjon med refselse og kritikk. Det er ikke de kritiske røstene som bidrar til anti-semittisme. Det er det måten den israelske regjeringen driver krigføring på som gjør.