Lærdommer av helvetestalen

Ole Hallesby var en eldre mann da han i 1953 entret talerstolen i Storsalen Indremisjonsselskapets storstue i Oslo. Den ubestridte lekmannshøvdingen var ikke så sikker på at han fikk så mange flere anledninger til å forkynne for hele det norske folk. Når NRKs mikrofoner var slått på, grep han muligheten til å si noen sannhetsord.

LES HOVEDSAKEN: En helvetes tale

Hallesbys helvetestale er den blitt omtalt som senere. Litteraturhuset har trukket fram denne blant en del andre viktige taler i norgeshistorien. Lørdag er det skuespilleren Svein Tindberg som fremfører talen på ny.

Professor Ole Hallesby var en lærd mann, men glemte aldri hvor han kom fra. Han kjente på forpliktelse til arven fra Hans Nielsen Hauge, som også vokste opp i Østfold.

Som forkynner valgte Ole Hallesby å bruke det språket som var utviklet på bedehuset gjennom generasjoner.

LES OGSÅ: Fire om Hallesbys tale

Det var for den lille, utvalgte flokk. Da professoren benyttet det interne språket i en tale som ble kringkastet, gikk det galt.

Overfor svigersønnen, senere biskop Sigurd Lunde, innrømmet Hallesby at han ikke ville ha brukt samme ordene dersom han hadde forkynt på et sykehjem. Men nå var han i Storsalen. Da måtte ordene bli som de ble. Lunde minnet ham på at det han sa rå radio, også ble hørt nettopp i sykesenger og på hjem for eldre.

LES KOMMENTAREN: Glassklart minne

Konsekvensene ble voldsomme. Politikerne slo kontra med tanke på at Den norske kirke skulle få større selvstyre. Tradisjonell kristendom ble uglesett i liberale miljøer, og de som tre år senere stiftet Human-Etisk Forbund, fikk vind i seilene. Det ble også en debatt om hva NRK kunne formidle av forkynnelse.

Forkynnere og prester har fortsatt noe å lære av Hallesbys helvetestale. Det viktigste er at det som forkynnes på et gudshus, må tåle å bli kringkastet. Det er en farlig strategi å holde seg med et internt, åndelig språk og endre det når man skal snakke til offentligheten.